Bernkonvensjonen: Paristeksten

Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 9. september 1886, komplettert i Paris den 4. mai 1896, revidert i Berlin den 13. november 1908, komplettert i Bern den 20. mars 1914, revidert i Roma den 2. juni 1928, revidert i Brussel den 26. juni 1948 og revidert i Paris 24. juli 1971.

Oversatt til norsk av advokat Astri M. Lund.

Se også

• Brusselteksten
• Oversetterens forord

Preambel

Unionslandene, som på samme måte er besjelet av ønsket om å beskytte på en så virkningsfull og ensartet måte som mulig opphavsmennenes rettigheter til sine litterære og kunstneriske verk, som erkjenner betydningen av arbeidet i revisjonskonferansen som ble avholdt i Stockholm i 1967, har besluttet å revidere Akten som ble vedtatt av Stockholmskonferansen, samtidig som artiklene 1 til 20 og 22 til 26 av denne akten beholdes uendret.

Følgelig har undertegnede befullmektigede etter å ha fremlagt sine behørige fullmakter, kommet overens om følgende:

Artikkel 1
De land som nærværende konvensjon gjelder for, danner en union til vern av opphavsmenns rettigheter til sine litterære og kunstneriske verk.

Artikkel 2
(1) Betegnelsene "litterære og kunstneriske verk" omfatter alle frembringelser på det litterære, vitenskapelige og kunstneriske område, uansett uttrykksmåte og -form, så som: bøker, brosjyrer og andre skrifter; foredrag, taler, prekener og andre verk av samme art; dramatiske eller musikkdramatiske verk; koreografiske verk og pantomimer; musikkomposisjoner med eller uten ord; kinematografiske verk hvormed sidestilles verk uttrykt gjennom en fremgangsmåte som er analog med kinematografi; verk av tegnekunst, malerkunst, byggekunst, skulptur, gravyr og litografi; fotografiske verk, hvormed sidestilles verk uttrykt gjennom en fremgangsmåte som er analog med fotografi; verk av brukskunst; illustrasjoner, geografiske kart; plantegninger, skisser og tredimensjonale arbeider vedrørende geografi, topografi, byggekunst eller vitenskap.

(2) Det er dog forbeholdt lovgivningen i unionslandene adgang til å foreskrive at litterære og kunstneriske verk i sin alminnelighet eller en eller flere kategorier blant disse ikke skal ha vern så lenge de ikke er fiksert i en eller annen materiell form.

(3) På samme måte som originalverk vernes, uten at de rettigheter som tilkommer originalverkets opphavsmenn derved innskrenkes, oversettelser, bearbeidelser, musikkarrangemener og andre gjengivelser i endret skikkelse av et litterært eller kunstnerisk verk.

(4) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å bestemme hvilket vern som skal tilstås offisielle tekster på lovgivningens, forvaltningens og rettspleiens område samt offisielle oversettelser av slike tekster.

(5) Samlinger av litterære eller kunstneriske verk, så som leksika og antologier, som med hensyn til utvalget eller ordningen av stoffet utgjør intellektuelle frembringelser, vernes som sådanne, uten at dette innskrenker de rettigheter som tilkommer opphavsmennene til de enkelte verk som inngår i samlingene.

(6) De ovenfor nevnte verk nyter vern i alle unionslandene. Vernet gjelder til fordel for opphavsmannen og hans rettsetterfølgere.

(7) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastlegge anvendelsesområdet for lovgivningen om verk av brukskunst og industrielle mønstre og modeller, såvel som vilkårene for vern av disse verk, mønstre og modeller, når hensyn tas til bestemmelsene i artikkel 7(4) i nærværende konvensjon. For verk som i hjemlandet vernes utelukkende som mønstre og modeller, kan i et annet unionsland bare kreves det særskilte vern som i dette land innrømmes mønstre og modeller; dog skal, dersom et særskilt vern ikke gis i dette landet, disse verk vernes som kunstneriske verk.

(8) Vernet etter nærværende konvensjon gjelder ikke for dagsnyheter og heller ikke for blandede notiser som har karakter av rene pressemeldinger.

Artikkel 2 bis
(1) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning helt eller delvis å unnta politiske taler og taler under rettsforhandlinger fra det vern som omhandles i foregående artikkel.

(2) Det er likeledes forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette på hvilke betingelser foredrag, taler og andre verk av samme art, som er holdt offentlig, skal kunne gjengis i pressen, kringkastes, overføres til almenheten gjennom tråd og gjøres til gjenstand for slik overføring til almenheten som nevnt i artikkel 11 bis (1) i nærværende konvensjon, når bruken rettferdiggjøres av opplysningsformålet.

(3) Opphavsmannen skal likevel ha eneretten til å foranstalte samlinger av sine verk av den art som er nevnt i de foregående avsnitt.

Artikkel 3
(1) Vernet i kraft av nærværende konvensjon er:
a) opphavsmenn som er undersåtter av et av unionslandene, for deres verk, enten disse er publisert eller ikke;
b) opphavsmenn som ikke er undersåtter av et av unionslandene, for de verk som de publiserer første gang i et av disse land eller samtidig i et land utenfor unionen og et unionsland.

(2) Opphavsmenn som ikke er undersåtter av et av unionslandene, men som er bosatt i et av disse, sidestilles med hensyn til anvendelsen av nærværende konvensjon med opphavsmenn som er undersåtter av dette land.

(3) Med "publiserte verk" skal forstås verk som er utgitt med samtykke av sine opphavsmenn, uansett måten eksemplarene er fremstilt på, under forutsetning av at disse er gjort tilgjengelige på slik måte at det tilfredsstiller almenhetens rimelige behov, når hensyn tas til verkets art. Oppføring av et dramatisk eller musikkdramatisk verk eller fremføring av et kinematografisk verk, fremføring av et musikkverk, offentlig opplesning av et litterært verk, overføring eller radioutsendelse av litterære eller kunstneriske verk, utstilling av et kunstverk og reisning av et byggverk anses ikke som publisering.

(4) Som publisert samtidig i flere land anses ethvert verk som er utkommet i to eller flere land innen tredve dager fra dets første publisering.

Artikkel 4
Selv om vilkårene fastsatt i artikkel 3 ikke er oppfylt, vernes i kraft av nærværende konvensjon
a) opphavsmenn til kinematografiske verk hvis produsent har sitt sete i eller er bosatt i et av unionslandene;
b) opphavsmenn til verk av byggekunst som er oppført i et unionsland, eller til verk av grafisk eller tredimensjonal kunst som er inkorporert i en fast eiendom beliggende i et unionsland.

Artikkel 5
(1) Opphavsmennene nyter, med hensyn til verk for hvilke de har vern etter nærværende konvensjon, i andre unionsland enn verkets hjemland de rettigheter som de respektive lovgivninger nå eller i fremtiden innrømmer de egne undersåtter, og dessuten de rettigheter som nærværende konvensjon særskilt innrømmer.

(2) Nytelsen og utøvelsen av disse rettigheter er ikke betinget av at noen formalitet iakttas og er uavhengig av om verket har vern i sitt hjemland. Der ikke annet er fastsatt i nærværende konvensjon, bestemmes rekkevidden av vernet samt de rettslige midler opphavsmannen tilsikres for å kunne verne om sine rettigheter, utelukkende av lovgivningen i det land der vern kreves.

(3) Vernet i hjemlandet bestemmes av dette lands lovgivning. Dog skal opphavsmannen, når han ikke er undersått av hjemlandet til det verk som han har vern for etter nærværende konvensjon, i dette land ha samme rettigheter som dets egne opphavsmenn.

(4) Som hjemland anses:
a) for verk publisert første gang i et av unionslandene, dette land; dog, hvis det gjelder verk publisert samtidig i flere unionsland med forskjellig vernetid, det av dem som har den korteste vernetid;
b) for verk publisert samtidig i et land utenfor unionen og i et unionsland, det sistnevnte land;
c) for ikke-publiserte verk og for verk publisert første gang i et land utenfor unionen uten samtidig publisering i et unionsland, det unionsland som opphavsmannen er undersått av; dog slik at

i) hvis det gjelder kinematografiske verk hvis produsent har sitt sete i eller er bosatt i et unionsland, skal dette land anses som hjemland, og
ii) hvis det gjelder verk av byggekunst som er oppført i et unionsland, eller verk av grafisk eller tredimensjonal kunst som er inkorporert i en fast eiendom beliggende i et unionsland, skal dette land anses som hjemland.

Artikkel 6
(1) Hvis et land utenfor unionen ikke gir tilstrekkelig vern for verk av opphavsmenn som er undersåtter av et unionsland, kan dette land begrense vernet for verk hvis opphavsmenn på tidspunktet for verkenes første publisering er undersåtter av det annet land og ikke er bosatt i noe unionsland. Hvis det land der den første publisering fant sted gjør bruk av denne adgang, er de øvrige unionsland ikke forpliktet til å innrømme de verk som gis slik særbehandling mer vidtgående vern enn det de får i det land der den første publisering fant sted.

(2) Begrensning av vernet i medhold av foregående avsnitt må ikke føre til innskrenkning av de rettigheter som en opphavsmann har ervervet for et verk som er publisert i et unionsland før begrensningen ble satt i kraft.

(3) Unionsland som i medhold av nærværende artikkel begrenser det opphavsrettslige vern, skal underrette Generaldirektøren i Verdensorganisasjonen for Intellektuelle Rettigheter (WIPO) (heretter kalt Generaldirektøren) om dette ved en skriftlig erklæring som skal utpeke de land overfor hvilke vernet begrenses, og angi de begrensninger som gjøres i rettighetene til opphavsmenn som er undersåtter av vedkommende land. Generaldirektøren skal straks underrette alle unionsland om forholdet.

Artikkel 6 bis
(1) Uavhengig av opphavsmannens økonomiske rettigheter, og selv etter overdragelse av disse, beholder opphavsmannen retten til å gjelde som opphavsmann til verket, og til å motsette seg enhver forvanskning, beskjæring eller annen endring av verket og enhver annen krenkelse av det, som kan skade hans ære eller anseelse.

(2) De rettigheter som er tilstått opphavsmannen i henhold til avsnitt (1) foran, skal etter hans død opprettholdes iallfall inntil de økonomiske rettigheter er opphørt og utøves av de personer eller institusjoner som den nasjonale lovgivning i det land der vern kreves utpeker. Dog har de land hvor lovgivningen som gjelder på tidspunktet for ratifikasjonen av nærværende akt eller for tiltredelsen til den, ikke inneholder bestemmelser som etter opphavsmannens død sikrer vern for alle de rettigheter som anerkjennes i henhold til avsnitt (1) foran, adgang til å bestemme at noen av disse rettigheter ikke skal bestå etter opphavsmannens død.

(3) De rettslige midler som skal kunne anvendes til vern for de rettigheter som anerkjennes i nærværende artikkel, bestemmes av lovgivningen i det land der vern kreves.

Artikkel 7
(1) Varigheten av det vern som nærværende konvensjon innrømmer, omfatter opphavsmannens levetid og femti år etter hans død.

(2) Dog kan unionslandene bestemme at vernetiden for kinematografiske verk utløper femti år etter at verket med opphavsmannens samtykke er blitt gjort tilgjengelig for almenheten, eller, for det tilfelle at dette ikke er skjedd i løpet av femti år regnet fra frembringelsen av verket, at vernetiden utløper femti år etter frembringelsen.

(3) For anonyme og pseudonyme verk utløper vernetiden som nærværende konvensjon innrømmer femti år etter at verket lovlig er gjort tilgjengelig for almenheten. Hvis imidlertid det av opphavsmannen brukte pseudonym ikke etterlater noen tvil om hans identitet, er vernetiden som fastsatt i avsnitt (1). Hvis opphavsmannen til et anonymt eller pseudonymt verk avslører sin identitet innenfor det ovenfor nevnte tidsrom, gjelder den vernetid som er fastsatt i avsnitt (1). Unionslandene er ikke forpliktet til å verne anonyme og pseudonyme verk for hvilke det er rimelig å anta at opphavsmannen har vært død i femti år.

(4) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning adgang til å bestemme vernetiden for fotografiske verk og for verk av brukskunst som er vernet som kunstneriske verk; dog skal vernetiden ikke være kortere enn femogtyve år regnet fra frembringelsen av verket.

(5) Vernetiden etter opphavsmannens død og de vernetider som er fastsatt i avsnitt (2), (3) og (4) foran, begynner å løpe fra opphavsmannens død eller fra den i disse avsnitt nevnte begivenhet, men vernetidenes lengde beregnes først fra 1. januar i det år som følger etter dødsfallet eller nevnte begivenhet.

(6) Unionslandene har adgang til å innrømme en vernetid som er lengre enn den som er fastsatt i de foregående avsnitt.

(7) De unionsland som er bundet av Roma-akten av nærværende konvensjon og som i nasjonal lovgivning som er i kraft på tidspunktet for undertegning av nærværende akt, innrømmer kortere vernetider enn dem som er fastsatt i de foregående avsnitt, har adgang til å beholde disse vernetider når de ratifiserer eller tiltrer nærværende akt.

(8) I alle fall skal vernetiden bestemmes av lovgivningen i det land der vern kreves; dog skal vernetiden, med mindre lovgivningen i dette land bestemmer annet, ikke være lengre enn den vernetid som gjelder i verkets hjemland.

Artikkel 7 bis
Bestemmelsene i foregående artikkel kommer likeledes til anvendelse når opphavsretten tilkommer medarbeidere i et verk i fellesskap, dog slik at vernetiden etter opphavsmannens død regnes ut fra lengstlevende opphavsmanns død.

Artikkel 8
Opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk som vernes etter nærværende konvensjon, nyter i hele den tid deres rettigheter til originalverket består, enerett til å oversette eller la oversette sine verk.

Artikkel 9
(1) Opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk som vernes etter nærværende konvensjon, nyter enerett til å tillate reproduksjon av disse verk, på enhver måte og i enhver form.

(2) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.

(3) Som reproduksjon anses i denne konvensjon også ethvert lyd- eller billedopptak.

Artikkel 10
(1) Det er tillatt å sitere fra et verk som på lovlig måte er gjort tilgjengelig for almenheten, under forutsetning av at det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning som formålet rettferdiggjør. Herunder er omfattet sitater fra artikler i aviser og tidsskrifter i form av presseoversikter.

(2) Det er forbeholdt lovgivningen i unionslandene og eksisterende eller fremtidige særavtaler mellom dem å tillate, i den utstrekning formålet rettferdiggjør det, bruk av litterære og kunstneriske verk til illustrasjon i publikasjoner, kringkastingssendinger og lyd- og billedopptak til bruk for undervisning, under forutsetning av at slik bruk er i samsvar med god skikk.

(3) Sitat og bruk som nevnt i de foregående avsnitt skal være ledsaget av kildeangivelse og av opphavsmannens navn hvis dette er angitt i kilden.

Artikkel 10 bis
(1) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate gjengivelse i presse eller kringkasting eller overføring til almenheten ved tråd av aktualitetsartikler publisert i aviser eller tidsskrifter om økonomiske, politiske eller religiøse emner, og av kringkastede verk av samme karakter, i tilfelle hvor det ikke er tatt uttrykkelig forbehold mot reproduksjon, kringkasting eller overføring som nevnt. Kilden må dog alltid tydelig angis; sanksjoneringen av denne forpliktelse bestemmes av lovgivningen i det land der vern kreves.

(2) Det er likeledes forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette de vilkår på hvilke det skal være tillatt i reportasje vedrørende en aktuell begivenhet, i den utstrekning opplysningsformålet rettferdiggjør det, å reprodusere og gjøre tilgjengelig for almenheten ved fotografi eller kinematografi eller gjennom kringkasting eller overføring til almenheten gjennom tråd litterære og kunstneriske verk som ses eller høres i løpet av begivenheten.

Artikkel 11
(1) Opphavsmenn til dramatiske og musikkdramatiske verk og musikkverk nyter enerett til:
1) offentlig oppføring eller fremføring av sine verk, heri innbefattet offentlig oppføring og fremføring ved hjelp av en hvilken som helst innretning eller fremgangsmåte;
2) overføring til almenheten på en hvilken som helst måte av oppføring eller fremføring av sine verk.

(2) Samme rettigheter tilkommer opphavsmenn til dramatiske og musikkdramatiske verk med hensyn til oversettelse av deres verk i hele den tid deres rettigheter til originalverket består.

Artikkel 11 bis
(1) Opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk nyter enerett til:
i) radioutsendelse av sine verk eller overføring av dem til almenheten ved ethvert annet middel som kan overføre trådløst tegn, lyd eller bilder;
ii) enhver overføring til almenheten, enten gjennom tråd eller trådløst, av radiosendte verk, når denne overføring foretas av et annet foretak enn det opprinnelige;
iii) overføring til almenheten av radiosendte verk ved hjelp av høyttaler eller enhver annen tilsvarende innretning som kan overføre tegn, lyd eller bilder.

(2) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å bestemme vilkårene for utøvelse av de rettigheter som omhandles i avsnitt (1) foran, men disse vilkårs virkning skal være strengt begrenset til det land som har fastsatt dem. De kan ikke under noen omstendighet gjøre inngrep i opphavsmannens ideelle rett eller i opphavsmannens rett til å motta et rimelig vederlag, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes av den kompetente myndighet.

(3) Med mindre annet er avtalt, innebærer en tillatelse som er gitt i henhold til avsnitt (1) i denne artikkel, ikke tillatelse til å gjøre opptak av radiosendte verk ved hjelp av innretning som kan fiksere lyd eller bilde. Det er dog forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette regler om efemere opptak som gjøres av et kringkastingsforetak ved dets egne hjelpemidler og for dets egne sendinger. Lovgivningene kan tillate bevaring av slike opptak i offentlige arkiv når de har uvanlig dokumentarisk interesse.

Artikkel 11 ter
(1) Opphavsmenn til litterære verk nyter enerett til:
i) offentlig opplesning av sine verk, herunder offentlig opplesning ved hjelp av en hvilken som helst innretning eller fremgangsmåte;
ii) overføring til almenheten ved hjelp av en hvilken som helst innretning av opplesning av sine verk.

(2) Samme rettigheter innrømmes opphavsmenn til litterære verk med hensyn til oversettelse av deres verk i hele den tid deres rettigheter til originalverket består.

Artikkel 12
Opphavsmenn til litterære eller kunstneriske verk nyter enerett til å bearbeide, arrangere eller på andre måter omforme disse.

Artikkel 13
(1) Hvert unionsland kan for sitt eget vedkommende ved lovgivning oppstille forbehold og vilkår vedrørende den enerett til å tillate innspilling av opptak av musikkverk, med eller uten tekst, som tilkommer opphavsmannen til et musikkverk og opphavsmannen til en tekst for så vidt sistnevnte allerede har samtykket til innspilling av teksten sammen med musikkverket, men virkningen av enhver begrensning eller betingelse av denne art skal være strengt begrenset til det land som har fastsatt dem, og kan ikke under noen omstendighet gjøre inngrep i opphavsmannens rett til å motta et rimelig vederlag, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes av den kompetente myndighet.

(2) Opptak av musikkverk som er foretatt i et unionsland i overensstemmelse med Artikkel 13 (3) i konvensjonene undertegnet i Roma den 2. juni 1928 og i Brussel den 26. juni 1948, kan i vedkommende land gjøres til gjenstand for reproduksjon uten samtykke fra musikkverkets opphavsmann inntil utløpet av en periode på to år fra den dato da vedkommende land blir bundet av nærværende akt.

(3) Opptak som er gjort i medhold av avsnitt (1) og (2) i nærværende artikkel og som uten tillatelse av de berørte parter innføres til et land der de ikke ville ha vært lovlige, kan beslaglegges der.

Artikkel 14
(1) Opphavsmenn til litterære eller kunstneriske verk har enerett til:
i) bearbeidelse og gjengivelse av disse verk gjennom kinematografi samt spredning av således bearbeidede eller gjengitte verk;
ii) offentlig oppførelse og fremføring samt overføring til almenheten ved tråd av de således bearbeidede eller gjengitte verk.

(2) For bearbeidelse til enhver annen kunstnerisk form av kinematografiske frembringelser som bygger på litterære eller kunstneriske verk, kreves tillatelse fra originalverkenes opphavsmenn, uten at dette innskrenker den enerett som tilkommer opphavsmennene til de kinematografiske frembringelsene.

(3) Bestemmelsen i artikkel 13 (1) kommer ikke til anvendelse.

Artikkel 14 bis
(1) Uten at dette innskrenker de rettigheter som tilkommer opphavsmannen til ethvert verk som måtte være blitt bearbeidet eller gjengitt, har det kinematografiske verk vern som et original verk. Innehaveren av opphavsretten til det kinematografiske verk nyter de samme rettigheter som opphavsmannen til et originalverk, heri innbefattet de rettigheter som er nevnt i foregående artikkel.

(2) a) Fastleggelsen av hvem som innehar opphavsretten til kinematografiske verk, er forbeholdt lovgivningen i det land der vern kreves.

b) I de unionsland hvor lovgivningen anerkjenner blant rettighetshaverne i kinematografiske verk opphavsmenn som har ytet bidrag til frembringelsen av verket, skal likevel disse, hvis de har forpliktet seg til å yte slike bidrag og det ikke foreligger motsatt eller spesiell avtale, ikke kunne motsette seg reproduksjon, spredning, offentlig oppføring eller fremføring, overføring til almenheten ved tråd, kringkasting eller annen overføring til almenheten, underteksting eller "tekstdubbing" av det kinematografiske verk.

c) Spørsmålet om den ovenfor nevnte forpliktelse, for at det foregående litra b) skal komme til anvendelse, skal ha form av en skriftlig avtale eller et likeverdig skriftlig dokument eller ikke, avgjøres av lovgivningen i det unionsland hvor produsenten av det kinematografiske verk har sitt hovedsete eller er bosatt. Likevel er det forbeholdt lovgivningen i det unionsland der vern kreves adgang til å fastsette at denne forpliktelsen må være påtatt ved en skriftlig avtale eller et likeverdig skriftlig dokument. De land som gjør bruk av denne beføyelse, skal meddele dette til Generaldirektøren ved en skriftlig erklæring, som han straks skal underrette samtlige andre unionsland om.

d) Med "motsatt eller spesiell avtale" skal forstås enhver innskrenkende betingelse som kan være knyttet til den nevnte forpliktelse.

(3) Med mindre den nasjonale lovgivning bestemmer annerledes, er bestemmelsene i avsnitt (2) b) foran ikke anvendelig overfor opphavsmenn til scenario, dialog eller musikkverk, som er skapt med sikte på frembringelsen av det kinematografiske verk, og heller ikke overfor dettes hovedregissør. Dog skal de unionsland hvis lovgivning ikke inneholder bestemmelser som forutsetter anvendelse av nevnte avsnitt (2) b) overfor regissør som nevnt, meddele Generaldirektøren dette ved en skriftlig erklæring, som sistnevnte straks skal underrette samtlige andre unionsland om.

Artikkel 14 ter
(1) Med hensyn til originalkunstverk og forfatteres og komponisters originalmanuskripter nyter opphavsmannen - eller, etter hans død, de personer eller institusjoner som den nasjonale lovgivning utpeker, - en uoverdragelig rett til å være medinteressent i de salg som verket er gjenstand for etter den første overdragelse foretatt av opphavsmannen.

(2) Det vern som er forutsatt i foregående avsnitt kan bare gjøres gjeldende i det enkelte unionsland hvis lovgivningen i det land opphavsmannen er hjemmehørende i innrømmer slikt vern, og bare i den utstrekning som tillates av lovgivningen i det land der dette vern kreves.

(3) De nærmere regler om beløpenes innkrevning og størrelse fastsettes av hvert lands lovgivning.

Artikkel 15
(1) For at opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk som er vernet ved nærværende konvensjon, i mangel av bevis for det motsatte, skal anses som sådanne og følgelig ha adgang til å anlegge sak ved domstolene i unionslandene for å forfølge opphavsrettskrenkelser, er det tilstrekkelig at navnet er angitt på verket på sedvanlig måte. Nærværende avsnitt får anvendelse selv om dette navn er et pseudonym, når det av opphavsmannen antatte pseudonym ikke etterlater noen tvil med hensyn til hans identitet.

(2) Som produsent av det kinematografiske verk anses, i mangel av bevis for det motsatte, den fysiske eller juridiske person hvis navn er angitt på det nevnte verk på sedvanlig måte.

(3) Hva angår anonyme verk og andre pseudonyme verk enn slike som er nevnt i avsnitt (1) foran, anses den forlegger eller tilsvarende utgiver hvis navn er angitt på verket, uten annet bevis, å representere opphavsmannen; i denne egenskap er han berettiget til å vareta og å gjøre gjeldende dennes rettigheter. Bestemmelsen i nærværende avsnitt opphører å være anvendelig når opphavsmannen har avslørt sin identitet og godtgjort sin egenskap av opphavsmann til verket.

(4) a) For ikke-publiserte verk hvis opphavsmanns identitet er ukjent, men hvor det er all grunn til å anta at opphavsmannen er undersått av et unionsland, er det forbeholdt lovgivningen i dette land å utpeke en myndighet som skal ha kompetanse til å representere opphavsmannen og være beføyet til å vareta og å gjøre gjeldende hans rettigheter i unionslandene.

b) Unionsland som med hjemmel i denne bestemmelse utpeker en slik myndighet, skal meddele Generaldirektøren dette ved en skriftlig erklæring, hvor alle opplysninger vedrørende den således utpekte myndighet skal være angitt. Generaldirektøren skal straks underrette alle de øvrige unionslandene om denne erklæringen.

Artikkel 16
(1) Ethvert ulovlig ettergjort verk kan beslaglegges i de unionsland der originalverket har rett til vern etter loven.

(2) Bestemmelsene i foregående avsnitt er likeledes anvendelige på eksemplar som har sin opprinnelse i et land der verket ikke har vern eller har opphørt å ha det.

(3) Beslagleggelse finer sted i samsvar med det enkelte lands lovgivning.

Artikkel 17
Bestemmelsene i nærværende konvensjon kan ikke i noen som helst henseende begrense den rett som tilkommer regjeringen i hvert av unionslandene til ved lovgivning eller politiforskrifter å tillate, overvåke eller forby spredning, oppføring eller utstilling av noe arbeid eller noen frembringelse, som den kompetente myndighet måtte finne det nødvendig å utøve denne rett overfor.

Artikkel 18
(1) Nærværende konvensjon gjelder alle verk som på tidspunktet for dens ikrafttredelse ennå ikke er falt i det fri i hjemlandet som følge av at vernetiden er utløpt.

(2) Hvis imidlertid et verk som følge av utløpet av den vernetiden som verket tidligere var tilstått, er falt i det fri i det land der vern kreves, skal dette verket ikke på ny være vernet der.

(3) Anvendelse av dette prinsipp skal skje i overensstemmelse med de bestemmelser som inneholdes i særavtaler som for dette formål er eller måtte bli sluttet mellom unionsland. I mangel av slike bestemmelser skal de respektive land hver for sitt vedkommende fastlegge den nærmere fremgangsmåte for anvendelsen av dette prinsipp.

(4) Foranstående bestemmelser gjelder også i tilfelle av nye tiltredelser til Unionen, og i de tilfelle hvor vernet utvides ved anvendelse av artikkel 7 eller ved at forbehold frafalles.

Artikkel 19
Bestemmelsene i nærværende konvensjon er ikke til hinder for å kreve anvendelse av mer vidtgående bestemmelser som måtte være fastsatt i et unionslands lovgivning.

Artikkel 20
Regjeringene i unionslandene forbeholder seg retten til å treffe særavtaler seg imellom, for så vidt disse avtaler gir opphavsmennene mer vidtgående rettigheter enn dem som er innrømmet ved Konvensjonen, eller inneholder andre bestemmelser som ikke er i strid med nærværende konvensjon. De bestemmelser i bestående avtaler som oppfyller de foran nevnte vilkår, skal fortsatt gjelde.

Artikkel 21
(1) Særlige bestemmelser som vedrører utviklingslandene foreligger i Tillegget.

(2) Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 28 (1) b) utgjør Tillegget en integrerende del av nærværende dokument.

(Artikkel 22-38 Administrative bestemmelser)