Opphavsrett

I denne delen av Kopinors nettsted er det samlet informasjon om opphavsrett og andre grunnleggende forutsetninger for Kopinors virksomhet.

Ved hjelp av menyen til venstre kan du også finne et utvalg artikler, avisinnlegg og foredrag.

Det juridiske grunnlaget for Kopinors virksomhet - i korte trekk

Åndsverkloven

Etter lov om opphavsrett til åndsverk av 12. mai 1961 nr. 2 har skaperen av et åndsverk opphavsrett til verket. Opphavsretten gir skaperen økonomiske og ideelle rettigheter når verket utnyttes. Skaperen av et åndsverk kalles opphavsmann.

Opphavsmannen har etter lovens § 2 enerett til å framstille eksemplar av verket og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, enten selv eller gjennom avtale med andre. Åndsverkloven beskytter dermed opphavsmannen mot at noen uten tillatelse offentliggjør eller framstiller eksemplar av åndsverket, enten det dreier seg om kommersiell produksjon eller f.eks. fotokopiering til intern bruk i en virksomhet. Se nedenfor om unntak fra denne eneretten.

Når det framstilles eksemplar av et verk, har opphavsmannen krav på å bli navngitt, men kan også kreve å få være anonym. Verk kan ikke benyttes på en måte eller i en sammenheng som krenker opphavsmannens eller verkets anseelse eller egenart.

Åndsverkloven gir bare beskyttelse for den konkrete utformingen av et verk. Ideer og nyheter er i seg selv aldri vernet etter åndsverkloven.

Eksemplarframstilling tillatt i lov

Åndsverkloven tillater visse former for eksemplarframstilling uten tillatelse fra rettighetshaverne, og uten at det skal betales vederlag. Her er noen sentrale tilfeller:

• Til privat bruk kan det framstilles enkelte eksemplarer av verk såfremt det ikke skjer i ervervsøyemed, lovens § 12. Med privat bruk menes først og fremst eksemplarframstilling til bruk i familie- og vennekretsen.
  Kopiering i undervisningsvirksomhet, i bedrifter, administrativ virksomhet, institusjoner og organisasjoner er vanligvis ikke omfattet av begrepet privat bruk og krever derfor tillatelse fra rettighetshaverne. Studenters kopiering av pensumlitteratur kan for eksempel ikke regnes som kopiering til privat bruk.
  Normalt vil man med hjemmel i § 12 heller ikke til privat bruk fritt kunne framstille selv én enkelt kopi av en hel bok som er å få i handelen (eller fra forlaget). Reglene tillater heller ikke at man til privat bruk lager eksemplar av maskinlesbare dataprogrammer (f.eks. kopiering av programvaredisketter), ettergjør bygningskunst eller lage kopier av kunstverk som kan forveksles med originalen.
• Lovtekster, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er ikke beskyttet etter åndsverkloven, og eksemplar kan derfor framstilles fritt.
• Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk. Med "god skikk" menes bl.a. at man må oppgi navn på opphavsmann og angi hvilken publikasjon verket er hentet fra).
• Loven har også en del bestemmelser om tvangslisens. De gir rett til eksemplarframstilling uten opphavsmannens samtykke, men krever at det betales vederlag.

Bestemmelser om avtalelisens

Åndsverklovens §§ 13b og 14, jf. § 36, gir organisasjoner som på sitt område representerer en vesentlig del av opphavsmennene til de verk som brukes i Norge, rett til å inngå avtaler om eksemplarframstilling av alle verk innenfor dette området. Det gjelder selv om rettighetshaveren i det enkelte tilfelle ikke er representert av organisasjonen. For eksempel kan en forfatter som ikke er med i en av Kopinors medlemsorganisasjoner, ikke hindre at Kopinor i kopieringsavtalene på visse betingelser tillater kopiering fra hans eller hennes bok.

Det er en klar forutsetning for avtalelisensordningen at utenforstående rettighetshavere skal behandles likt med organiserte når vederlagsmidlene fordeles.

Når åndsverkloven brytes

Overtredelse av bestemmelsene i åndsverkloven kan føre til straff i form av fengsel eller bøter, inndragning av ulovlige eksemplar og erstatning.

Som forvaltningsorganisasjon har Kopinor i kraft av loven rett til å begjære påtale, med mindre den fornærmede rettighetshaveren motsetter seg det.

Markedsføringsloven

Utgiverne av åndsverk får sine rettigheter sikret gjennom avtaler med opphavsmannen til verket og de konkurranserettslige reglene i markedsføringsloven av 16. juni 1972 nr. 47. Det er særlig forbudet mot handlinger som strider mot god forretningsskikk i markedsføringslovens § 1 som er av betydning i denne sammenhengen (generalklausulen). Loven gir utgivere og produsenter et vern mot illojal ettergjøring og kopiering av produktene deres.

Internasjonale konvensjoner

De internasjonale reglene om vern av opphavsretten finner vi i to konvensjoner: Bernkonvensjonen og Verdenskonvensjonen om opphavsrett. Den førstnevnte er mest sentral.

Bernkonvensjonen / WIPO

Omslagsdesign: Åsmund Lindal; illustrasjon: Peter Rhodes Davies

Denne konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk ble undertegnet første gang 9. september 1886. Den er revidert en rekke ganger, senest i Paris i 1971. Over 150 stater har sluttet seg til Bernkonvensjonen. Konvensjonen administreres av World Intellectual Property Organization (WIPO) i Genève. WIPO sorterer under FN som et Specialized Agency.

Hovedprinsippene i Bernkonvensjonen er minimumsbeskyttelse og nasjonal behandling. Dette innebærer at en stat er forpliktet til å gi utenlandske verk beskyttelse i tråd med minimumskrav i Bernkonvensjonen, og at utenlandske verk alltid skal likebehandles med innenlandske verk hvis en stat yter bedre beskyttelse enn hva som kreves etter Bernkonvensjonen. En stat er ikke forpliktet til å gi innenlandske verk beskyttelse på høyde med minimumskravene. Innenlandske verk kan derfor i prinsippet ha et svakere vern enn utenlandske verk.

Bernkonvensjonen tillater ikke at det stilles såkalte formalitetskrav for at et verk skal være beskyttet. For eksempel er det ikke tillatt å kreve bruk av copyrightmerket ©.

Ved WIPOs diplomatkonferanse i Genève i desember 1996 oppnådde man enighet om to nye traktater: WIPO Copyright Treaty og WIPO Performances and Phonograms Treaty. Førstnevnte er et første skritt i retning av å regulere elektroniske opphavsrettigheter på et internasjonalt nivå.