Utfyllende merknader til Ot.prp. nr. 46

Stortinget
Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
0026 Oslo

Oslo, 20. april 2005

Utfyllende merknader til Ot.prp. nr. 46 (2004–2005)

Med utgangspunkt i den debatt som har fulgt av Universitets- og høgskolerådets og Norsk Bibliotekforenings offentliggjøring av sine innspill til den åpne høringen 6. april, finner vi grunn til også i skriftlig form å redegjøre for noen av våre mer generelle merknader til lovforslaget som også ble fremført muntlig i høringen. Dette kommer i tillegg til vårt brev til komiteen av 6. april med forslag vedrørende § 12.

Om bibliotekene
Når Norsk Bibliotekforening i sitt notat til komiteen beklager seg over manglende oppfølging av Innst. S. nr 155 om en fremtidsrettet bibliotektjeneste, overser de tilsynelatende fullstendig at forslaget om avtalelisens for bibliotekbruk i ny § 16a nettopp åpner for en tidsmessig brukertilgang til digitale ressurser i bibliotekene. Dette forslaget gir etter vårt syn meget interessante kulturpolitiske perspektiver. Vi merker oss at NBF er positiv til forslaget og imøteser et samarbeid om den konkrete utformingen av avtaler om dette.

Bibliotekforeningen gjør et nummer av at det ikke åpnes for utskriftsmuligheter når publikum kan få tilgjengeliggjort materiale som er innskannet med hjemmel i nye forskrifter til § 16. Allerede adgangen til innskanningen representerer en utvidelse i forhold til dagens situasjon. Begrensningen i adgang til utskrift fra verk som tilgjengeliggjøres i bibliotekets lokaler ved hjelp av terminaler på stedet, hevdes ikke å ha vært med i høringsutkastet. Å påstå at det foreligger saksbehandlingsfeil på dette punktet er helt urimelig. Denne begrensningen følger direkte av opphavsrettsdirektivets artikkel 5.3 n og punkt 40 i fortalen og er utførlig presentert på sidene 40–41 i høringsutkastet (jf. også statssekretær Slettholms klargjørende artikkel i Dagsavisen 19. april: "Mye vil ha mer").

Om universitets- og høyskolesektoren
Innledningsvis er det fristende å trekke frem Universitets- og høgskolerådets presentasjon av sektoren i skrivet til komiteen av 6. april: "... en sektor med 38 institusjoner, 25 000 ansatte og 200 000 studenter". Denne sektoren utgjør i realiteten så godt som hele markedet for publisering av fag- og lærebøker på høyere nivå i Norge. At sektoren i seg selv er "ikke-kommersiell" er i denne sammenheng irrelevant.

Avtalelisens og subsidiær nemndslisens
Vi kan ikke se noe behov for å innføre nye tvisteløsningsmekanismer i et system som har fungert til beste for brukere og rettighetshavere i 25 år. Avtalelisenskonstruksjonen bygger på at de vilkår som rettighetshavernes organisasjoner og brukerne kommer frem til gjennom frie forhandlinger, gis virkning også for utenforstående rettighetshaveres verk. Dette innebærer i seg selv et betydelig inngrep i de utenforståendes rettigheter. Ordningen er da også primært begrunnet i brukerens behov for enkel adgang til verk og til skadesløshet ved bruk. Det er nettopp ordningens særpreg som gjør at den ikke omfattes av direktivet, slik det fremgår av fortalens pkt. 18. Innføring av tvangsbestemmelser her ville sette hele ordningen i fare. Bruk av ufrivillig nemnd (partene har, hvis de er enige om det, allerede i dag anledning til å bringe tvister inn for den såkalte tvangslisensnemnda etter § 35) vil bringe ordningen nærmere tvangslisens og derved vesentlig snevre inn rammene for hva som kan tillates.

Bruk av åndsverk som er lagt ut på Internett
Vi fremholder at departementets redegjørelse på side 51–54 i proposisjonen er meget klargjørende hva angår hjemler for bruk av verk som er tilgjengeliggjort på Internett. Det er kort og godt de alminnelige opphavsrettslige regler og prinsipper som kommer til anvendelse, på samme måte som for publisert materiale ellers. Det finnes i dag liten støtte for doktrinen om stilltiende samtykke som Universitets- og høgskolerådet påberoper seg. Den enkeltes tilegnelse av verket ved å lese det på en skjerm er i utgangspunktet ingen opphavsrettslig relevant handling. All annen bruk – nedlasting, utskrift, videresending, offentlig fremføring mm. – krever samtykke (for så vidt gjerne i form av en ensidig erklæring) eller hjemmel i en av lånereglene. Foreligger ingen av delene, kan bruken klareres under avtalelisens.

Vi kan ikke se at en utvidelse av avtalene med universitetene og høyskolene fra å gjelde kopier og utskrifter til også å omfatte digital bruk skal medføre noen dramatisk endring i verken adgang til verk eller betaling. Med den utbredelse såkalte læringsplattformer allerede har i dag, ligger det til rette for en kontrollert bruk.

Vi vil avslutningsvis peke på at et særregime for verk som tilgjengeliggjøres på Internett ville være sterkt konkurransevridende til fordel for angloamerikanske verk. Bruk av norsk språk i UH-sektoren er allerede under sterkt press. Internett er dominert av engelskspråklige verk, ikke minst i dette segmentet. Markedet for tradisjonell publisering av norske verk på området er lite og utsatt. Fri tilgang til verk på Internett vil være helt ødeleggende for utviklingen av et marked for digital publisering av høyskolelitteratur på norsk.

Med vennlig hilsen
KOPINOR

Hans-Petter Fuglerud
avdelingsdirektør - lisensiering