Litteraturen lever i stiftsskrivergården
Det har vært rikmannshjem, rådhus og politistasjon. I dag rommer Rådhusgata 7 organisasjonene som representerer forfattere, oversettere, dramatikere og kritikere. Et kulturpolitisk senter med spøkelser i andre etasje og fengselsceller i kjelleren.
Når du går inn porten til Forfatternes Hus, er det som å bevege seg århundrer tilbake i tid. Rustrøde murvegger, svalgang, flotte trapper og staselige dører. Metallskiltet i gårdsrommet forteller at oversetterne, forfatterne og dramatikerne har inngang til venstre, kritikerne og møterommene gjennom hoveddøren til høyre. Fem frittstående organisasjoner, men med et omfattende samarbeid. Alle er medlemmer i Kopinor og mottar vederlagsmidler til drift og stipender. Bortsett fra for Norsk kritikerlag, fordeles pengene via Norsk Forfatter- og Oversetterfond (NFOF), etter medlemstall. Midler fra Kopinor utgjorde i fjor 14,6 prosent av inntektene til NFOF.
”De skjønne”
- Vi rådfører oss med hverandre, diskuterer aktuelle spørsmål og deler kunnskap, forteller Henmo. Dette faglige fellesskapet er det viktigste med samlokaliseringen. Møtene er uformelle og det skrives ikke referat.
- Vi får avklart hva vi har like synspunkter på og kan samarbeide om, og hvor vi er ulike, sier generalsekretær Ellen Larsen i Norsk Oversetterforening. For eksempel avtaler de felles høringsuttalelser og representasjon i ulike fora.
Den norske Forfatterforening omtales som ”storesøster” i huset, både på grunn av antall medlemmer og alder. Generalsekretær Mette Møller forteller at det er ulike kulturer i organisasjonene, noe som kommer til uttrykk både på kontorene og på årsmøtene. Men samarbeidet er godt. De har også mange overlappende medlemmer, og dramatikerne har medlemmer som jobber på andre medlemmers verker. Da gir det trygghet at de kan ivareta dem i fellesskap.
Norsk kritikerlag er ”lillesøster” og vanligvis ikke med på ”De skjønne”-møtene. Men ifølge generalsekretær Anne Merethe K. Prinos inviteres de inn og samarbeider med de andre når det er naturlig: - Vi har stor glede av å trekke veksler på deres erfaringer og profesjonalitet.
Kultur og spøkelser
Det sitter mye kultur i veggene i Rådhusgata 7, og selv om noen av leietakerne innrømmer at de kunne ønske seg litt mer moderne fasiliteter, er de glade for å være der. Leieavtalen med Oslo kommune går fram til 2014, og de håper å få den fornyet. Gården er fredet og restaurert med lån fra Norsk Forfatter- og Oversetterfond.
Under felleslunsjen i spiserommet får vi høre at stiftsskriver Garmann går igjen i den staselige salen i andre etasje. Noen skal nesten ha sett ham, dessuten gikk 5-6 glass uforståelig i knas der ved en festlig anledning. – Og alle vet jo at Garmann ikke likte bråk, kommenteres det tørt.
Fangene som skal ha druknet i kjelleren på den tiden huset var politistasjon, hjemsøker vissnok ikke dagens leietakere. Kjelleren og loftet er ikke i bruk, men foruten kontorer inneholder de to etasjene flere møterom og en sal er stor nok til enkelte årsmøter og festlige arrangementer. I dag har dramatikerne styremøte i det rosa rommet, og i salen diskuteres et Ibsen-arrangement i Skien. Forfatternes Hus spiller ikke en offentlig rolle slik Litteraturhuset gjør, men blant medlemmene er det kjent og mye benyttet. Noen ganger inviteres også allmennheten inn. Under kulturnatta i fjor stod de bak blant annet opplesninger, konsertforedrag, kortfilmprogram og et barnearrangement.
E-bøker og rettigheter
Felles for de fem leietakerne er at de er interesseorganisasjoner, ikke fagforeninger.
- Vi er primært opptatt av dramatikkens kår i Norge. Først dramatikken, så dramatikerne, sier generalsekretær Pål Giørtz. Det vanskeligste området for dramatikerne er rettighetsoverdragelser. I motsetning til en forfatter som står for det ferdige bokproduktet, overdrar en dramatiker sitt åndsverk til en produsent. Da er det viktig å sikre rettighetene til det som skjer videre. Man vet aldri hva som blir en klassiker, eller en suksess solgt til utlandet.
Digitale plattformer, e-bøker og rettigheter er felles aktuelle saker. Forfatterforeningen forhandler i skrivende stund med forleggerforeningen om en kortsiktig e-bokavtale. Det er vanskelig å vite hvordan dette feltet utvikler seg, derfor er ingen interessert i å binde seg for mange år framover. For øvrig er formålsparagrafen for forfatterforeningen den samme som på 1800-tallet.
- Vi er kort sagt opptatt av at forfatterne skal få betalt og at bøkene skal vises fram, sier leder Anne Oterholm. Det kollektive står veldig sterkt i foreningen, og hun framhever solidariteten og lojaliteten blant medlemmene.
For oversetterforeningen er det viktigste å trygge medlemmenes rettigheter og synliggjøre oversetterne. Når det gjelder framtida og e-bøker er de opptatt av å vise oversetternes betydning. Nå er snart alt tilgjengelig på engelsk, og nordmenn tror de er veldig gode i dette språket, men leder Cecilie Winger stiller spørsmål ved om vi vil lese Goethe på engelsk.
Leder Sverre Henmo i Norske Barne- og ungdomsbokforfattere er for tiden mest opptatt av hvordan man snakker om denne litteraturen.
- Barne- og ungdomslitteraturen tas ofte imot på samme måte uansett, men det finnes ulike typer på dette området også. Noen bøker er for eksempel skrevet bare for å underholde, noen for å utforske språket og noen er rene kunstbøker for barn og unge, sier Henmo som også er opptatt av kritikernes rolle. Først og fremst viktigheten av å ha egne kvalifiserte kritikere for barne- og ungdomsbøker, men også at det bør være reelle vurderinger.
- Det har vært en tendens til at man har tatt litt forsiktig i denne litteraturen. Men skal man framheve noe, må man også tørre å si at noe er dårlig sier Henmo.
Man skulle kanskje tro at det var en viss spenning mellom forfatterforeningene og Norsk kritikerlag, men generalsekretær Anne Merethe K. Prinos avviser den problemstillingen. Tvert i mot opplever hun støtte fra de andre når kritikerne legger fram krav og behov for myndighetene. Rettigheter, faglig og økonomisk, er de viktigste arbeidsområdene. Det siste året har styret jobbet mye med stipendordningen og fått til en midlertidig utvidelse.
Boka og forfatternes framtid opptar naturlig nok organisasjonene i Rådhusgata 7, og det er ingen utbredt pessimisme å spore. Anne Oterholm i Den norske forfatterforening mener boka vil bestå både på skjerm og på papir. Og Sverre Henmo, som har de digitale innfødte som målgruppe, sier det slik: - Nesten alt barn og unge gjør på skjerm innbefatter historier. Derfor blir barne- og ungdomsforfatterne viktigere enn noensinne!
