- Jeg skriver for å bli lest

Tor Bomann-Larsen er forfatter og selvlært historiker – men det var som tegner han startet. Han finansierte sin tegnerutdannelse Oslo og i Tyskland ved hjelp av engasjementer i aviser og ikke minst som en av svært få norske Donald-tegnere. Mange vil også huske ham som karikaturtegner i Ny Tid.

Midt på 1980-tallet utgav han en tegneserietrilogi om Fridtjof Nansen og hans samtid. Trilogien peker framover mot de temaene som har blitt viktige for Tor Bomann-Larsen også etter at han la blyanten på hylla og ble forfatter på heltid:

Nasjonsbygging

 – Man kan stille seg spørsmålet om hva som la det viktigste grunnlaget for det moderne og uavhengige Norge. Var det konsulatsaken eller Fram-ekspedisjonene, spør Tor Bomann-Larsen.

 Vi forstår svaret. Polekspedisjonene, skiløpingens historie, og personer som Nansen og Amundsen er helt nødvendige for å forstå fremveksten av nasjonen Norge. Som Bomann-Larsen sier: 

– Fram var i alle fall en del av uavhengighetskampen. 

Tor Bomann-Larsens prosjekter utgjør til sammen en norsk mentalitetshistorie, hvor skiløping, polferder, nasjonsbygging og kongehus veves sammen. Med barneboka Olavs første skitur, som tar for seg kronprins Olavs første forsøk på å mestre skiløpingens kunst, nådde han et stort publikum. Han både skrev og illustrerte boka, i tillegg leverte han tegningene til filmversjonen. 

Etter biografier om Roald Amundsen og forfatteren Sigurd Christiansen i 1990-årene tok Tor Bomann-Larsen fatt på historien om Haakon og Maud. Tegneren var blitt forfatter, og nå ble han også forsker:

 – Ja, jeg driver forskning, men på en noe annen måte enn i tradisjonelle akademiske miljøer. Akademisk arbeid er ikke minst kollektiv innsats. Jeg står nok mer på lesernes side enn på fakultetenes. Leserne er med på historieforskningen og følger prosessen fram til fortellingen.

Ser Norge utenfra

– Temavalget skiller seg også noe ut fra andre historikere?

– Kongehusets historie har nok ikke vært ansett som særlig viktig. Men jeg mener at den gir en egen forståelse av historien. Det kongelige plasserer oss internasjonalt, og hjelper til å se Norge utenfra. For eksempel vil jeg si at Haakon 7s dagbøker, som jeg har fått fram i lyset, er et viktig bidrag til Norgeshistorien.

Tor Bomann- Larsen har gått på kildejakt i flere av Europas kongehus i sitt arbeid med bøkene. Han har vært hyppig gjest i arkiver i Skandinavia, Storbritannia, Tyskland og Russland. Han er ikke i tvil:

– Privatmennesket – og de uformelle prosessene – har innflytelse på historiens gang

Stipender

Fra 2009 er Bomann-Larsen statsstipendiat. Før den tid gav stipender fra Det faglitterære fond et økonomisk grunnlag for å kunne arbeide med prosjektet. Alle de fire bøkene som er kommet ut om Haakon og Maud har vært støttet med prosjektstipend fra Det faglitterære fond en viktig del for å få det til å gå rundt.

 – Har stipendene vært avgjørende?

 – Akkurat det ordet er vanskelig å bruke, for disse historiene hadde måttet bli fortalt uansett. Men stipendene har vært en reell del av finansieringen, og har gjort at jeg har kunnet bruke så mye tid jeg har gjort, bl.a. i arkiver.

For Tor Bomann-Larsen driver sitt forfatterskap nærmest som en liten bedrift. Han har kontakter over hele Europa, et kildenettverk som skal holdes ved like og som krever tid til diplomati. Og han får henvendelser – mange henvendelser – hele tiden. Den støtten han har fått til arbeidet har gjort det mulig å bruke tid på dette. 

– Alle får svar. Som biograf forvalter man en del av personens arv. Dette merker jeg for eksempel fortsatt selv om det er 15 år siden jeg skrev biografien om Roald Amundsen. Kommer en ny debatt opp, forventes det at man stiller i Dagsnytt 18. Slikt tar tid og er isolert sett et økonomisk tap for en frilansforfatter, men det er en del av det som er blitt min oppgave. 

– Grov manipulering

 Rett før nyttår sendte NRK serien Harry og Charles, som var basert på historien om hvordan prins Carl av Danmark og hans hustru Maud ble Norges kongepar. Serien vakte debatt, ikke minst på grunn av hvordan forholdet mellom Carl og venninnen Tulle ble skildret. Under tittelen «Sannheten abdiserer» gikk Bomann-Larsen skarpt ut mot måten serieskaperne hadde blandet fakta og fiksjon. Bruken av et påstått brevsitat i serien er «i beste fall en grov manipulering av 800 000 seere», skrev Bomann-Larsen i Aftenposten. 

– Var det nødvendig å gå ut så hardt? 

– Jeg synes det. Manusforfatteren lot som om han hadde kilder, noe som ikke stemte. Jeg har selv lest de brevene som det ble henvist til, og sitatet som ble gjengitt i serien var ikke autentisk.

Dette handler ikke om å ikke kunne skrive fiksjon selv om man tar for seg historiske forhold, sier Bomann-Larsen:

– Dikt så mye du vil. Men å late som man bruker primærkilder, når man ikke gjør det, er et dobbeltspill.

Viktig for demokratiet

 Tor Bomann-Larsen er opptatt av leserne og setter pris på det kommersielle elementet i arbeidet, ikke minst forlagenes anstrengelser i å nå bokkjøperne og leserne:

 – Man skal strekke seg etter offentlig interesse. Jeg skriver for å bli lest. Såpass viktig synes jeg det er, det jeg holder på med. Historieforståelse – og folks tilknytning til historien – er viktig også for demokratiet.

Sier Tor Bomann-Larsen og går tilbake til skrivestuen i Drammen. Det er to bøker igjen å skrive om Norges første kongepar.