Å beskrive følelser visuelt

Inga Sætre
– Jeg snakker gjerne varmt om å tegne, om hvor godt det gjør å fortelle en historie, sier animatøren, illustratøren og tegneserieskaperen Inga Sætre. | © Johnny Vaet Nordskog

– Jeg snakker gjerne varmt om å tegne, om hvor godt det gjør å fortelle en historie, sier animatøren, illustratøren og tegneserieskaperen Inga Sætre.

I kontorkollektivet i Doktor Londons vei på Kalbakken i Oslo er det nyvasket på gulvet. Inga tilbyr meg å låne et par tøfler som står i gangen.  – Det gjør ingen ting, jeg har et par ullsokker som jeg kan ta på isteden, sier forfatterkollega Ingvild H. Rishøi da hun kommer inn på kontoret noen minutter senere.

– Intervju iført store, varme og inkluderende tøfler, står det i innledningen til notatene mine etterpå.

Inga viser meg utkast til en utsmykkingskonkurranse hun er invitert til å delta i. Skissene viser de fire veggene på Hamars nye kulturhus. Inga har kontrastert de grove betongflatene med delikate tegninger av trær med epler og løv som blåser i vinden, mennesker som går langs en buktende linje, noe å sette føttene på samtidig som linjen og små svevende prikker skaper en tilstand av vektløshet i bildene. Så fint kan det bli når en inviterer en tegneserieskaper til å smykke ut. Heldige Hamarværinger hvis Koro går for dette utkastet! Og hvis verket blir realisert vil Inga kunne smykke seg med tittelen billedkunstner i tillegg til å være animatør, illustratør og tegneserieskaper.

Inga Sætre kjenner godt til livet på Hamar. Hun er vokst opp på Brøttum, ikke så langt unna, og gikk i sin tid musikklinjen på Gjøvik videregående skole. Opprinnelig var det figurteater som interesserte og deretter ble det animasjonslinjen i Volda. Begge retningene har vært viktige grunnlag for virksomheten som tegneserieskaper.

Ruter

– Når en rute er loddrett og fremstår i en rekke går tiden raskere, er ruten vannrett, og formatet blir liggende og strekker seg utover formatet på andre ruter i nærheten, vil det oppfattes som at det går over lengre tid – så en liggende rute vil kunne brukes for å bremse lesetempoet, forklarer Inga og setter meg inn i tekniske grep for å lese en tegneserie.

Hvis en sekvens går fra å være en rekke til plutselig å fylle en halv eller hel side med et bilde, er det et signal om at handlingen i det store bildet skildrer et lengre tidsløp. Lik en regissør som skal iscenesette et teaterstykke, tegner hun karakterene inn i en sekvens av meninger.

Fallteknikk-omslag
Med Fallteknikk ble Inga Sætre tildelt Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2011.
For at jeg skal forstå, peker Inga Sætre på noen sider i boken Fallteknikk hvor hovedpersonen sitter på en buss. I rutene bortover ser vi hvordan ansiktet til jenta skifter uttrykk etter hva hun ser utenfor bussvinduet. Med ett befinner jenta seg i et stort helsides bilde, hun sitter ute i et skogsholt og ser ut i luften, sykkelen ligger nede i et hjørne. Scenen formidler at tiden har stoppet litt opp. Intuitivt skjønner vi at jenta har opplevd noe viktig og har søkt tilflukt et sted i den store ruten for å tenke en stund.

Tegneserieromanen Fallteknikk skapte unison kritikerros. Under tittelen Falle mot himmelen skriver Mette Karlsvik:

– Sjeldan har det vore så fint å falle, som med Inga Husby Sætres Fallteknikk. Sjeldan har noko så skakt og skeivt kjentest så rett. [...] Dialogen er knapp, men realistisk. Det er ikkje ulikt dramatikar Jon Fosse. Som han, er teksten jordnær, direkte og fri for metaforar. Det er ikkje kunstig. Folk seier kva folk plar seie. Men stor kunst blir det på grunn av musikaliteten i interaksjonen, rytma i rutene og balansa mellom det å seie for lite, og å seie så mykje, mykje meir enn det som står på sidene. Det er ikkje replikkar i kvar rute. Ikkje-verbal kommunikasjon er ikkje bare gjennom andletsuttrykk, sjølv streken til Sætre snakkar. Stundom stø, stundom skjør, skjelven. Ikkje noko er tilfeldig her.

Med boken ble Inga Sætre tildelt Brageprisen 2011. Fallteknikk ble smykket med det fine emblemet av prisen og lagt frem i bokhandlernes utstillinger. I en middag med gamle venner fra studietiden ble det applaudert for Inga da hun kunne meddele selskapet at hun dette året hadde passert kr 100 000 i inntekt.

– Ikke for at det var så viktig i seg selv, skynder Inga seg å legge til, – men det var litt morsomt da.

Med serien Møkkajentene ble Inga Sætre rask kjent som tegneserieskaper. Streken og de sterke dialogene mellom to unge jenter ble sammenlignet med de skarpe observasjonene til damene i Kebbelife. Serien ble kjøpt opp av både Dagbladet, Aftenposten, Veggavisen, Syn og Segn og gikk i lengre tid som fast spalte i Morgenbladet. En kortfilm ligger sågar på Youtube med tittelen Grubby Girls.

Men før det, før tegneseriene ble publisert og mediene fattet interesse, var det familiens interesse som ga viktig oppmuntring til en ung jente som var god til å tegne.

– Broren min var streng og sa jeg enten måtte gjøre det, eller la være å snakke om det. Da bestemte jeg meg og ga ut de første tegneseriene på eget forlag, forteller Inga. Når jeg spør om hva det innebærer forteller hun at det i praksis er å få laget opp sine egne hefter i et lite opplag.

– Jeg fikk masse hjelp og støtte fra Mikrofilm hvor jeg jobbet i den tiden, og søsteren min hjalp meg, forklarer Inga. – Deretter gikk jeg rundt til butikkene og spurte om de kunne tenke seg å selge dem for meg. Ark bokhandel på Grünerløkka og Tronsmo var greie og tok inn noen eksemplarer. Jeg satte prisen til 32 kroner. Det skulle ikke koste mer for en tegneserie enn å kjøpe seg en øl.

Illustratør

Fra 2004 til 2008 går Inga Sætre på Kunsthøgskolen, på linjen for visuell kommunikasjon. I løpet av studieperioden får hun sitt andre barn og gir ut boken Unbrakomonsteret – Ikea om natten sammen med forfatteren Ingvild H. Rishøi. Samarbeidsformen og rollen som illustratør var en god erfaring, og Inga Sætre har siden gitt ut bøker sammen med forfatterne Marita Liabø og Elin Relander Tømte. Bøkene er gitt ut på etablerte forlag, men stipend fra Grafill, illustrasjonsfondet eller Kulturrådet har vært viktig når lønnen utgjør anslagsvis 40 000 kroner per utgivelse.

– Jeg har blitt vant til å klare meg på lite, sier Inga, - det pleier å dukke opp et eller annet i tide.

Grafill har hatt et eget rimeligere studentmedlemskap. Det har vært viktig når en ikke hadde så mye og hver inngangsbillett til kunstarrangement må vurderes nøye.

Inga Sætre med elever
Inga Sætre underviser skoleungdom i animasjon. Her er Joselyn Estil og Ihsane Asus i klasse 8D ved Fyrstikkalleen skole i Oslo snart ferdig med sin kortfilm. | © Trond Smith-Meyer
– Oslo Comics Expo og en del kunstarrangementer er rimelige og derfor mer tilgjengelige, men det var tider at jeg nesten ikke hadde råd til å betale billetten til viktige fagarrangement som f. eks. Visuelt-dagene, forteller Inga.

60 000 kroner i et arbeidsstipend eller 20 000 kroner i stipend til en studiereise gir i så måte et uvurderlig tilskudd for å få arbeide mer konsentrert. Men da er det viktig å sette av tid til søknader og dokumentasjon for å komme i betraktning.

– Jeg brukte tre år på å ferdigstille Fallteknikk, sier Inga. Oppdrag for Den kulturelle skolesekken som jeg kunne fakturere var viktige, men tilskudd på 50 000 fra illustrasjonsfondet og 20 000 fra Kulturrådet var helt nødvendig som livsgrunnlag for å kunne skape fortellingene.

– Det å tjene penger er jo bare noe jeg gjør underveis. Det blir en del av en slags kamp, skrive søknader, betale regninger og å få mer tid og anledning til å gjøre det jeg vil. Det hadde vært deilig å sitte konsentrert å jobbe i et langt strekk. Jeg lengter jo veldig etter det. Jeg har så mye inni hue mitt, må bare få gjøre det ferdig, smiler Inga.

– Akkurat nå er jeg opptatt av å beskrive følelser visuelt. Selv om jeg blir inspirert av andre, så er det vanskelig å bare skulle bruke andres ting i et slikt prosjekt. Jeg må la ting gå litt langsomt. Jeg jobber frem ikke-arketypiske figurer, typer som uttrykker ambivalens. Det blir heller ikke så bra hvis jeg skulle hente alt fra mine egne historier. Det blir vanskelig å skape den nærheten hvis det "er sant". Da blir en fort for opptatt av å gi et "rett" bilde.

Inga Sætre har egen nettside og har linket til kortfilmen min på Youtube, siden den allerede var der. – Ellers har jeg aldri jobbet veldig mye med nettgreier, sier Inga. – Jeg legger ut litt innhold fra alle publikasjonene og er opptatt at det skal være skikkelig og fint. I et av heftene mine hadde jeg laget et manifest som kunne trekkes ut fra midtsidene. Det var gøy å se manifestet på oppslagstavler eller hengt opp på kjøleskapsdører.

Hun opplever ikke mye ulovlig kopiering: – Bilder gjengitt når noen har blogget om meg, bryr jeg meg ikke om siden det ikke er kommersielle greier. Men en gang ble tegningene mine brukt på nytt på noe som het Veggavisen som hang på ulike utesteder i Oslo, da ringte jeg og sa fra.

Formidling

Selv om livet er mye jobb og lite shopping, så engasjerer Inga Sætre seg også for å formidle faget til nye generasjoner. Sammen med en kollega har hun utviklet et opplegg for både ungdomsskolen og videregående skole der de underviser elever i animasjon. Hun har også hatt andre pedagogiske opplegg gjennom Den kulturelle skolesekken, i tillegg til arbeid innen animasjon har hun snakket om Fallteknikk og flere av barnebøkene. 

– Jeg snakker gjerne varmt om å tegne, sier Inga Sætre, – om hvor godt det gjør å fortelle en historie, at det er viktig å bli bevisst ting, uttrykke seg, bli synlig for seg selv og andre. Det å utgi noe er litt tullete, men gullet er å formidle noe.


Inga Sætre

  • Født 1978
  • Animatør, illustratør og tegneserieskaper.

Utgivelser:

  • Møkkajentene – pøh! 2002
  • Varmere kaldere varmere kaldere, 2004
  • Mye onsdag og litt helg, 2007
  • Unbrakomonsteret – Ikea om natten (forfatter: Ingvild H. Rishøi), 2007
  • Vida Vagabond blir haimat (forfatter: Marita Liabø), 2009
  • Fallteknikk, 2011 (Brageprisen)
  • Mina og løven (forfatter: Elin Relander Tømte), 2012

Grafill-logo ny

Interesseorganisasjonen for visuell kommunikasjon

Grafill er en interesseorganisasjon for alle som arbeider eller utdanner seg innen visuell kommunikasjon. Organisasjonen samler rundt 1400 fagfolk, blant dem 200 studentmedlemmer innen områdene grafisk design, illustrasjon, animasjonsdesign, tegneserieskaping og interaktiv design. Grafill er nordens største profesjonelle designerorganisasjon.

– I tillegg til å jobbe for medlemmenes interesser arbeider vi naturligvis også for å høyne fagenes nivå, forteller organisasjonens daglige leder, Martin Biehl. – Dette gjør vi blant annet ved å invitere til våre lokaler i Rosenkrantzgt. 21, som er på 500 kvm. Der har vi utstillinger, foredrag, workshop, juryering og mange sosiale aktiviteter for våre medlemmer og andre interesserte. Hele 6000 har vært innom oss siden vi flyttet inn i august 2011. Vi har fått nærmere 150 nye medlemmer siden innflyttingen, så dette har tydeligvis blitt lagt merke til i vår bransje. I tillegg arrangerer vi Visuelt, som er Nordens største årlige arrangement innen visuell kommunikasjon, og konkurransen Årets vakreste Bøker. 

– Grafill har også penger å dele ut?

 – Ja, vårt vederlagsfond er bygd opp gjennom vederlag fra Kopinor og fra bibliotekvederlaget. Det fordeles både til utøvere individuelt og til fellestiltak. Vår generalforsamling har vedtatt at 25% av vederlagsinntektene skal deles ut til stipend, mens de resterende 75% benyttes til fellestiltak. Så vederlaget brukes til stipender og tilsvarende støtteordninger for individuelle rettighetshavere og tiltak for å styrke faget og til sosiale tiltak, sier Biehl.