Privatkopieringsvederlag
Kulturdepartementet
Postboks 8030 Dep.
0030 Oslo
Oslo, 3. april 2001
Deres ref. 1999/3540 ME/ME1 TS:rod
HØRINGSUTTALELSE VEDR. FORSLAG TIL ENDRING I ÅNDSVERKLOVEN - INNFØRING AV ET PRIVATKOPIERINGSVEDERLAG
Vi viser til høringsutkast av 21.02.2001. Kopinor har i og for seg ingen vesentlige merknader til at den privatrettslige avgiftsordningen som ble etablert i 1981 nå gis en opphavsrettslig forankring, og bifaller at rettighetshaverne selv gjennom forvaltningsorganisasjonen Norwaco nå vil stå for innkreving og fordeling av vederlag til fordel for rettighetshavere til lydopptak og film.
Departementet legger i forslaget vekt på at vederlagsplikten skal gjelde både digitale og analoge lagringsmedier på en teknologinøytral måte, men kun for "innretninger som er særlig egnet til å fremstille eksemplar til privat bruk av lydopptak og film" (jf forslag til lovtekst, vår uthevelse). Flere av de lagringsmedier som departementet etter høringsnotatet tar sikte på å avgiftsbelegge er like egnet til å lagre og utnytte annet materiale som f. eks. noter, foto, illustrasjoner og tekst. Som det vil fremgå nedenfor skjer lagring av slikt materiale til privat bruk i stor utstrekning allerede i dag. Det samme gjelder andre lagringsmedier enn de departementet nå synes å legge vekt på i forhold til lydopptak og film.
For øvrig er det vanskelig å se at presiseringen i forslaget til lovtekst om at lagringsmediene skal være "særlig" egnet til lyd og film er meningsfull. Ordet "særlig" bør derfor utgå.
Det er vanskelig å finne annet enn historiske årsaker til at en ordning som tar sikte på å tilgodese bare rettighetshaverne til lydopptak og film nå foreslås etablert.
Vi ber departementet om å klargjøre bedre, når proposisjonen skal utformes, at forslaget ikke på uttømmende måte behandler spørsmålet om vederlag for kopiering til privat bruk, spesielt sett i lys av det nå nærmest vedtatte EU-direktivet om opphavsrett i informasjonssamfunnet, samt at departementet vil komme tilbake til spørsmålet når direktivet skal gjennomføres i norsk rett.
Kopinor er av den oppfatning at de rettighetshavere Kopinor representerer, og som typisk skaper og utgir verk som noter, foto, illustrasjon og tekst, etter direktivet vil ha krav på kompensasjon for både den analoge og den digitale kopieringen av deres verk til privat bruk (i dag fri kopiering hjemlet i åvl § 12). Disse rettighetshaverne mottar i dag vederlag for bl.a. fotokopiering til privat bruk i en lang rekke europeiske land.
I det følgende berører vi en del momenter som kan ha betydning for spørsmålet om privatkopiering totalt sett.
Resultater fra noen undersøkelser
I høringsnotatet (s. 12) viser departementet til MMIs undersøkelse av privat eksemplarfremstilling på uinnspilte CDer, og trekker frem at den antyder en samlet beholdning på 4,6 mill. privatinnspilte musikk-CDer. Det fremlegges ingen statistikk mht. innspilling av andre typer verk, og heller ikke vedrørende kopiering av film.
Det finnes imidlertid et voksende statistisk materiale som kan kaste lys over både lagringsmedier og verksutnyttelse.
Brenning av CDer
En fersk finsk undersøkelse nylig utført av Log.it for Kopiosto viser at 14,1 % av befolkningen har kopiert musikk i digitalt format, og at dette tilsvarer ca. 8,3 millioner digitale musikk-kopieringer per år. I Finland har man også sammenholdt det finske materialet om brenning av CDer med tilsvarende undersøkelser i Norge og Sverige. Det gir følgende oppstilling:
|
Hva inneholdt den siste CD-skiven du brant? |
|||
|
Innhold |
Finland |
Norge |
Sverige |
|
Musikk |
70 % |
71 % |
61 % |
|
Spill/dataprogrammer |
12 % |
20 % |
31 % |
|
Tekst/informasjon |
11 % |
5 % |
4 % |
|
Annet |
7 % |
4 % |
2 % |
Tar man utgangspunkt i de rettigheter til verk som Kopinor representerer, og som vanligvis gjengis i trykt form, finner man disse igjen i gruppene for Tekst/informasjon og Annet (bl.a. noter, foto og illustrasjon). I den ferskeste undersøkelsen gjennomført i Finland, utgjør disse to kategoriene hele 18 %.
Annen lagring i digital form
Et interessant trekk ved den finske undersøkelsen er at "eksternt" materiale ikke først og fremst kopieres til CD-R. Kopieringsfrekvensen for "eksternt materiale" mht lagringsmedium er som følger:
|
CD-R |
30,8 % |
|
Annan diskett |
7,9 % |
|
Datorens hårdskiva |
52,8 % |
|
Minidisc |
8,5 % |
|
Annat/vet inte |
0,0 % |
|
Sum |
100,0 % |
Mens brenning av CDer har vært i fokus hittil, bør dette eksemplet vise at harddisken er et minst like interessant og relevant lagringsmedium. Lagring av fremmed materiale på harddisk (52,8 %) i henhold til den finske undersøkelsen forekommer altså oftere enn brenning av CDer (30,8 %).
En helt fersk undersøkelse i Østerrike utført av FESSEL GFK for forvaltningsorganisasjonene i landet, tar konkret for seg spørsmålet om lagring i selve datamaskinen. (Rapporten heter "Computerspeicherung", og datainnsamlingen fant sted i juli 2000.) Rapporten viser bl. a. at 1 484 000 husstander (46 %) i østerrike har minst én PC.
Et representativt utvalg av husstandene med minst én PC er blitt kartlagt med hensyn til lagring av "fremmed materiale" på datamaskinenes harddisk. Dette gir følgende gjennomsnittlige prosentandel:
|
Musikk (lydfiler) |
11 % |
|
Spill |
27 % |
|
Dataprogrammer |
33 % |
|
Tekst |
20 % |
|
Foto |
8 % |
|
Video/film |
1 % |
|
Sum |
100 % |
Tekst og foto er spesifisert som stoff hentet fra aviser, tidsskrift, bøker, Internett osv., og utgjør her sammenlagt 28 %. Til sammenligning utgjør musikk og film bare 12 %.
De nevnte undersøkelsene gir kun en foreløpig antydning mht lagringsform og verksutnyttelse. De gir f.eks. ikke noe klart svar på i hvilken utstrekning "fremmed materiale" er lagret med eller uten samtykke. En må vel kunne anta at spill og datamaskin-programvare i større utstrekning er lagret med hjemmel i avtale, mens dette i mindre grad vil gjelde øvrige verkstyper.
Tallene i undersøkelsene indikerer imidlertid klart og tydelig at spørsmålet om kompensasjon for kopiering og lagring til privat bruk er like relevant i forhold til rettighetshavere til verk i form av tekst, noter, foto og illustrasjon som det er i forhold til rettighetshavere til verk i form av lydopptak og film.
Institusjonell kopiering på papir til privat bruk
Det er interessant at departementet nå (på høringsutkastets side 5) siterer Opphavsrettsutvalgets uttalelser (i NOU 1983: 35 side 35) om at kravet om innskrenkninger i adgangen til eksemplarfremstilling til privat bruk best vil imøtekommes ved å bringe "den kopiering som skjer i grenseområdene for § 11 [nå § 12], inn under særskilte regler som i rimelig grad ivaretar rettighetshavernes interesser, bl a for så vidt gjelder vederlag for kopiering." Det bør nevnes at utvalget uttaler dette i forbindelse med en diskusjon om bl.a. fotokopiering av beskyttet materiale, og at utvalget ellers ikke foreslo noen begrensning i retten til eksemplarfremstilling.
I flere høringsuttalelser har Kopinor sluttet seg til det syn at det ikke bør innføres mer generelle begrensninger for den rent private kopieringen - verken på det analoge eller det digitale området, og har henvist til håndhevingsproblemet så vel som til hensynet til privatlivets fred og den enkelte persons integritet. Det nevnte EU-direktivet vil imidlertid forsterke kravet om at lovgiver, i lys av tre-trinns-testen, jf Bernkonvensjonen Art. 9 (2), vurderer hvordan rettighetshaverne skal få "rimelig kompensasjon" for lovhjemlet eksemplarfremstilling av beskyttet materiale også ved utskrift eller fotokopiering på papir.
Med utgangspunkt i gjeldende rett ( - også departementets merknader i Ot prp nr 15 1994/95 side 36 - ) har Kopinor til nå ikke funnet å kunne fastholde et krav om vederlag for fotokopiering av opphavsrettslig beskyttet materiale til privat bruk (herunder s.k. personlig yrkesmessig bruk og tilsvarende) i utdanningsinstitusjoner og offentlige og private virksomheter. Snarere har Kopinor vært henvist til å forhandle med offentlige og private brukere om hvor stor en vederlagsfri, privatbruks-andel skal være. Denne andelen kan i noen grad kvantifiseres og tapt vederlag kan beregnes. For dette formålet har vi forsøksvis laget følgende oversikt:
|
Antall virksomheter |
Antall ansatte |
Antatt ant. kopisider beskyttet materiale per år |
|
|
I Norge i alt |
270 000
|
2 100 000
|
650 000 000
|
|
Med kopieringsavtale |
22 000
|
1 040 000
|
520 000 000
|
|
Uten kopieringsavtale |
248 000
|
1 060 000
|
130 000 000
|
Når halvparten av den yrkesaktive befolkning knyttes til 80 % av den anslåtte, samlede fotokopieringen av beskyttet materiale i Norge, har dette sammenheng med at Kopinor har avtaler med hele den kopieringsintensive utdanningssektoren.
I henhold til kopieringsavtalene gjøres det et fradrag i det vederlagspliktige volumet for både makulatur og kopiering til privat bruk. Andelen for det siste kan variere fra område til område. Kopinor har for eksempel akseptert at andelen er høyere for forskere og visse frie yrker som advokater. I gjennomsnitt er andelen 4,7 %. Fradrag i volum og vederlag for de virksomheter som har avtale med Kopinor er omtrent som følger:
|
Antall virksomheter |
Antall ansatte |
Antatt ant. kopisider beskyttet materiale per år |
|
|
Med kopieringsavtale |
22 000
|
1 040 000
|
520 000 000
|
|
Fradrag etter åvl §12 |
24 440 000
|
||
|
Fradrag i kroner
|
kr 14,7 millioner |
Det er naturlig å se nærmere også på de virksomhetene som til nå ikke har avtale med Kopinor. Dette er virksomheter som står utenfor hovedsammenslutninger, eller det må antas at mange av dem ikke kopierer eller kopierer svært lite fordi de har få ansatte. Et typisk trekk er trolig at de benytter kopibutikker (i tidligere lovforarbeider gjerne kalt kopieringsbyråer) når de har behov for et større antall fotokopier.
For småbedriftenes del må en kunne anta at en betydelig del av kopieringen er hjemlet i åvl § 12 som kopiering til personlig yrkesmessig bruk. I tabellen under er det derfor lagt til grunn at 15 % av deres fotokopier av beskyttet materiale er til privat bruk. Det hefter naturligvis en viss usikkerhet ved det antatte totale kopivolumet av beskyttet materiale. Av den grunn er volumet anslått forsiktig. Tallene er ekstrapolert fra undersøkelser i de deler av nærings- og organisasjonslivet som har avtale med Kopinor. I disse undersøkelsene er kopier som er fremstilt med samtykke av rettighetshaver selv ikke tatt med i tallene for "kopisider beskyttet materiale".
|
Antall virksomheter |
Antall ansatte |
Antatt ant. kopisider beskyttet materiale per år |
|
|
Uten kopieringsavtale |
248 000
|
1 060 000
|
130 000 000
|
|
Anslag hjemlet i åvl §12 |
19 500 000
|
||
|
Anslag vederlag i kroner
|
kr 11,7 millioner |
På bakgrunn av ovenstående kan man antyde at det i institusjonell, virksomhetsintern sammenheng fremstilles om lag 40 - 50 millioner kopisider av opphavsrettslig beskyttet materiale i Norge hvert år ved fotokopiering ol. som antas eller kan antas å være hjemlet i åvl § 12, dvs. som kopiering til privat bruk.
Kopiering på papir til privat bruk i hjemmet
I lovforarbeider ol. taler man iblant om den "rent private bruk". Med dette hentydes det til bruk i den private sfæren av familie, venner og omgangskrets. En må regne med at en viss del av den institusjonelle kopieringen nevnt ovenfor skjer med det formål at kopiene skal brukes i hjemmet. Typisk kan man kopiere sanger på jobben, som skal benyttes i et fødselsdagsselskap hjemme. Kopiering for rent privat bruk skjer imidlertid også i kopibutikker og på kopiautomater i postkontor, bibliotek osv., så vel som ved hjelp av teknologiske hjelpemidler som finnes i hjemmene.
Vi vil minne om at Kopinor i sin uttalelse til opphavsrettsutvalgets innstilling NOU 1988:22 bad om at avtalelisensen måtte tilrettelegges slik at Kopinor gjennom avtale med kopibutikkene kunne få inn vederlag fra brukere som rent leilighetsvis benytter kopibutikken til å kopiere. I Ot prp nr 15 1994/95 (side 68) drøfter og avviser departementet dette ønsket. Dette er bakgrunnen for at Kopinor ikke har inngått kopieringsavtaler med kopibutikker her til lands, slik forvaltningsorganisasjonene har gjort i mange andre land. Vi mangler derfor statistisk grunnlag for å si noe om omfanget av kopieringen i denne næringen, men er rimelig sikre på at en ikke ubetydelig kopiering av beskyttet stoff finner sted i disse butikkene, og at en del av disse kopiene hjemles i åvl § 12. Også en del av den omfattende fotokopieringen av bøker, tidsskrifter, osv. som finner sted i bibliotekene må anses hjemlet i åvl § 12. Det skal bemerkes at bibliotekene i sin informasjonsvirksomhet synes å legge stadig større vekt på at låntakerne kan fotokopiere beskyttet materiale med hjemmel i åvl § 12 på bibliotekets kopimaskiner. Denne kopieringen kommer selvsagt i tillegg til den som bibliotekene selv lar foreta med hjemmel i forskriften til åvl § 16.
Ifølge Norsk Mediebarometer 2000 fra Statistisk Sentralbyrå hadde 71 % av befolkningen tilgang til hjemme-PC i 2000. 52 % hadde tilgang til Internett hjemme og 48 % brukte nettet i løpet av en gjennomsnittsuke. I løpet av en gjennomsnittsdag brukte 25 % av befolkningen hjemme-PCen. Gjennomsnittsbrukeren benyttet da PCen i 84 minutter.
Har man en PC hjemme, vil man gjerne også ha en skriver. Dette medfører at man kan taste inn beskyttet materiale, eller laste det ned fra Internett, for dernest å skrive det ut. I blant kombineres skriveren med en faks som kan benyttes både til skanning og "fotokopiering". Mens Napster-saken har fokusert på tilgangen til lydfiler over Internett, har det vært langt mindre oppmerksomhet knyttet til de store ulovlige databasene med tekst som finnes på nettet. Bl.a. finnes baser som har flere hundre tusen sangtekster med og uten besifring beregnet på nedlasting og utskrift.
Det foreligger dessverre ennå ingen statistiske undersøkelser av omfanget av kopiering/utskrift på papir av beskyttet materiale i de tusen hjem i Norge. Men hvis ca. 3 mill. (71 %) av Norges befolkning har tilgang til en PC og skriver hjemme, peker alt i retning av at eksemplarfremstilling av beskyttet materiale på papir til privat bruk i norske hjem er omfattende og stigende.
Rimelig kompensasjon til rettighetshaverne
Som departementet redegjør for i høringsutkastet er det ikke lenger tvil om at EU-direktivet om opphavsrett i informasjonssamfunnet vil forutsette at rettighetshaverne får rimelig kompensasjon for bl.a. kopiering til privat bruk som er hjemlet i lov. Vederlagsretten er ikke kun forbeholdt rettighetshavere til lydopptak og film. Etablering av en ordning til fordel for rettighetshavere til lydopptak og film må derfor bare være et første skritt.
Kopinor forventer at departementet kommer tilbake til disse spørsmålene når direktivet er endelig vedtatt og skal gjennomføres i norsk lov. Etter Kopinors oppfatning må det da fremmes forslag om kompensasjon til rettighetshavere til verk i form av tekst, noter, foto og illustrasjon for privat bruk med hjemmel i åvl § 12 enten det skjer ved digital lagring på CD-R eller andre løse lagringsmedia, i datamaskinenes harddisk eller analogt i form av fotokopier og utskrifter.
Med vennlig hilsen
KOPINOR
John-Willy Rudolph
Adm. direktør
(sign.)
