Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene

Universitets- og høgskolerådet
att: Generalsekretær Ola Stave
Pilestredet 46 B
0167 OSLO

Oslo, 22. november 2003

Vedr. OPPHAVSRETTSLIGE PROBLEMSTILLINGER VED UNIVERSITETENE OG HØYSKOLENE

 Vi har med stor interesse lest Immaterialrettsutvalgets innstilling av 8. oktober 2003. Vi ønsker å kommentere innstillingen, og ber om at våre merknader blir forelagt Rådet.

1. Generelt om innstillingen

Innledningsvis ønsker vi å komplimentere utvalget for en usedvanlig grundig og solid gjennomgang av norsk og internasjonal rett. Innstillingen holder et meget høyt faglig nivå og vil uten tvil bli stående som et sentralt dokument i den opphavsrettslige diskusjonen i tiden som kommer.

Den kopieringsavtalen som Kopinor har forhandlet med Rådet, omtales i en rekke sammenhenger. I og med det samarbeids- og det avtaleforholdet som Rådet og Kopinor har, ville det etter vårt syn ikke vært urimelig om Kopinor hadde fått anledning til å kommentere innstillingen i utkasts form. Med dette brevet ønsker vi å bidra med en del synspunkter og faktaopplysninger.

2. Innstillingen og Kopinor

En grunntone i innstillingen om forholdet til Kopinor kan illustreres med følgende sitater:

Institusjonene opplever også at fotokopieringsvederlaget til Kopinor er blitt så høyt at det blir en belastning for allerede pressede budsjetter. (Kap. 3.)

Situasjonen er at universitetene og høyskolene betaler meget betydelige beløp til Kopinor for fotokopiering, og rettighetshaverne er gjennom gjeldende avtale sikret betaling for den utnyttelsen som skjer av beskyttede verk. (Kap.7.3.)

Vi kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen. Bare i svært generelle vendinger berører innstillingen hva denne betalingen faktisk gjelder. Dette er bemerkelsesverdig, sett i lys av at det opp gjennom årene er benyttet betydelige beløp til å kartlegge kopieringen gjennom statistiske undersøkelser. Den siste undersøkelsen [1] ble sågar utført av Rådet og Kopinor i fellesskap til en sum av kr 3,2 mill. I det følgende ønsker vi bl.a. å belyse rent konkret hva den siste rapporten viser.

3. Kopiering ved universiteter og høgskoler

Innstillingen gjør rede for hvorfor det etter loven skal betales vederlag for kopieringen og gir korrekt informasjon om en del sentrale vederlagsbeløp. Fra innstillingens Kap. 9.4. tar vi med følgende:

I den någjeldende avtale er det fastsatt en årspris per ansatt på kr 270,38, per student ved universitet og vitenskapelig høyskole på kr 290,20, og per student ved statlig og privat høyskole kr 253,55. (...) Det samlede vederlag fra universitets- og høyskolesektoren til Kopinor per år er etter gjeldende avtale i størrelsesorden 58 millioner kroner.

Vi ønsker å sette disse basistallene inn i en større sammenheng.

Kopieringen - en oversikt
Den siste undersøkelsen viser bl.a. et totalt årsvolum og andel avtalerelevant materiale for sektoren som helhet. Dette kan illustreres på følgende måte:

A. Avtalerelevant materiale	142 133 000 A4-sider	29,5 %	= 165,584,000 kopisider
B. Annet materiale	340 215 000 A4-sider	70,5 %
C. Totalt årsvolum:	482 348 000 A4-sider	100,0 %

Kategori A, som altså er kopier av utgitt materiale, beløper seg altså til 142 mill. A4-sider, som imidlertid tilsvarer 165 584 000 kopisider. Vederlag betales per bok- eller tidsskriftsside (kopiside), og det går ofte inn to slike sider på et A4-ark.

I kategori B inngår administrativt materiale, men i denne kategorien er også kodet materiale som er beskyttet som åndsverk, men som ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for vederlag som skal betales til Kopinor. Dette gjelder bl.a. alt materiale som er fremstilt etter direkte samtykke med rettighetshaver [2]. Ifølge kodeinstruksen blir bl.a. flg. plassert i Kategori A, og skal regnes som gjort tilgjengelig av lærestedet etter direkte samtykke med rettighetshaver:

... [materiale som] bare innholder stoff som er laget ved det lærestedet som studenten eller den ansatte er registrert ved, og som ikke inneholder tidligere utgitt materiale (se Veiledning for kodere, side 4).

I kategori B inngår også utskrift fra digitale tidsskrift som har hjemmel i abonnementsavtale.

Kategori A og B ovenfor beregnes med utgangspunkt i C: Totalt årsvolum. Den enkelte institusjon rapporterer inn dette volumet til det statistiske byrået.

Ved lesning av innstillingen kan man få inntrykk av at lærernes egenproduserte stoff allment inngår i beregningsgrunnlaget for vederlag til Kopinor. Dette er altså ikke korrekt.

Beregning av vederlag til rettighetshaverne
I henhold til undersøkelsen ble det altså i 2000-2001 fremstilt kopier av 165 584 000 originale bok- eller tidsskriftsider. For å få et begrep om hva dette betyr ut fra et forleggerperspektiv, kan vi som illustrasjon si at dette tilsvarer 827 920 "bøker" à 200 sider.

Fradrag for kopiering hjemlet i lov. For studieåret 2002/2003 ble det i avtalen lagt til grunn et vederlag per kopiside på 38,9 øre. Videre ble det avtalt et fradrag for kopiering hjemlet i lov på 10 %, jf. Åndsverklovens § 12 om kopiering til privat bruk. Det gir følgende oppstilling:

Utgitt materiale	165 584 000 kopisider x 38,9 øre =	kr 64, 4 mill.
Fradrag 10%	16 558 400	(kr 6,1 mill.)
Vederlag 2002/2003	149 025 600 kopisider	kr 58, 3 mill.

Utvalget redegjør for dette fradraget i sin oversikt over fotokopieringsavtalen i Kap. 9.4.

Institusjonenes andel. Helt siden den første kopieringsavtalen ble inngått i 1986 har det vært en forutsetning at institusjonene skal kreve inn studentenes andel av vederlaget fra studentene. [3] Stortinget har dessuten hvert år fattet såkalt romertallsvedtak i statsbudsjettet som hjemler slik innkreving. [4]

I henhold til kopieringsavtalen og den statistiske undersøkelsen fordeler vederlagsbeløpet ovenfor seg på følgende måte:

Kopier til studentene	kr 51,8 mill.	88,9 %
Kopier til ansatte	6,5 mill.	11,1 %
Vederlag 2002/2003	kr 58, 3 mill.	100,0 %

Den totale vederlagsbelastingen på hele sektorens driftsbudsjetter blir altså på kr 6,5 mill. Dette tilsvarer en brøkdel av en promille av institusjonenes samlede driftsbudsjetter. [5] (Beløpet kan faktisk være betydelig lavere enn det vi her antyder dersom kopiering som skjer som ledd i oppdragsforskning, faktureres oppdragsgiver, se note 3.)

Vi synes det er en alvorlig svakhet ved en ellers svært grundig innstilling at den ikke redegjør for dette beløpets størrelse og at den gjentatte ganger betegner dette beløpet som et meget betydelig beløp og en sterk belastning på institusjonenes samlede budsjetter.

Det er også påfallende at denne angivelige økonomiske belastningen brukes som argument for å endre rettstilstanden for forfattere som er ansatt ved institusjonene.

Det skal ikke underslås at enkelte institusjoner har vært trege med å kreve inn vederlag fra sine studenter, og dermed har belastet eget budsjett med kostnadene. Det har imidlertid, som nevnt, aldri vært forutsetningen, og bør ikke brukes som argument i denne sammenhengen.

Hva blir kopiert?
Undersøkelsene forteller ganske detaljert om hva slags materiale som blir kopiert. Det kan være nyttig å se litt nærmere på dette bl.a. i lys av diskusjonen om å redusere kopivederlaget for den kopiering som gjelder ansattes produksjon.

I innstillingens Kap. 10.1 skriver utvalget bl.a. følgende:

Et moment som også tilsier at det kan være behov for å vurdere tradisjonelle oppfatninger om overgang av rettigheter til verk som skapes av vitenskapelig ansatte ved universitetene og høyskolene, er de betydelige beløp som sektoren hvert år betaler til Kopinor i vederlag for fotokopiering.

Kopinor anser ikke at det er dekning for å tale om "betydelige beløp", verken når man tar i betraktning den mengden av kopier man får tilgang til, eller når man ser på hva institusjonene faktisk betaler.

Vederlaget på kr 58,3 mill. (for både studenter og ansattes kopiering) nevnt ovenfor omfatter både norsk og utenlandsk materiale. Før Kopinor kan begynne å fordele midlene, gjøres det et fradrag til drift på ca. 10 %.

Til fordeling til rettighetshaverne gjenstår derfor om lag kr 52,5 mill. [6] En vesentlig del av vederlaget gjelder utenlandsk stoff. Vi skal nedenfor se nærmere på den norske andelen. Vi får følgende oppstilling:

Vederlag til utenlandske rettighetshavere	kr 22,5 mill.	42,8 %
Vederlag til norske rettighetshavere	30,0 mill.	57,2 %
Sum vederlag til utbetaling	kr 52,5 mill.	100,0 %

I henhold til den siste statistiske undersøkelsen avsetter og utbetaler Kopinor den utenlandske andelen av vederlaget til rettighetshavere i 29 land.

Hva sier så undersøkelsen om det norske materialet som blir kopiert? Beløpet blir å fordele til opphavsmann og utgiver i henhold til kilde [7] som følger:

Lære- /fagbok	83,8 %	kr 25,1 mill.
Vitenskapelige tidsskrift	2,8 %	0,8 mill.
Leksikon	0,5 %	0,2 mill.
Skjønnlitteratur	1,1 %	0,3 mill.
Noter/sangbøker	0,2 %	0,1 mill.
Dagspresse	0,6 %	0,2 mill.
Fagpresse og andre blader	6,9 %	2,1 mill.
Annet	4,1 %	1,2 mill.
Sum	100,0 %	kr 30,0 mill.

En må kunne anta at det først og fremst er en viss andel av verk i de to første kategoriene som er forfattet av ansatte ved norske universiteter og høyskoler. Vi skal derfor kommentere disse. De statistiske undersøkelsene, som også utvalget påpeker, sier ikke noe om hvilke verk som er skrevet av ansatte ved norske universiteter og høyskoler, langt mindre om forfatterarbeidet er blitt utøvd som ledd i tjenesteforholdet eller ikke. Vi er glade for at det samme flertallet ser problemene med å fremskaffe slike opplysninger i fremtiden.

Forfattere av fagbøker og lærebøker taper betydelige beløp i royalty ved at de aksepterer at det kan kopieres inntil et helt kapittel fra en bok og ikke insisterer på at hele boken skal kjøpes. Det vederlaget som genereres gjennom Kopinor, kompenserer på ingen måte royalty som tapes på denne måten. (Heller ikke kompenseres de tap forlagene lider.) Av de kr 25,1 mill. som er nevnt ovenfor, går 40 % til forlagene. Til norske opphavsmenn gjenstår kr 15,1 mill. [8]

Et årlig vederlagsbeløp for kopiering av vitenskapelige tidsskrift på kr 800 000 fordeles også mellom opphavsmann og utgiver. Også her mottar opphavsmenn 60 % av vederlaget, på tross av at det normalt ikke betales honorar til bidragsytere til tidsskrift. Opphavsmannsandelen blir der med på kr 480 000.

Det er altså en viss avkorting i deler av disse beløpene som utvalgets flertall på dels prinsipielt dels praktisk grunnlag er opptatt av.

Vi anser at det er en svakhet ved innstillingen at utvalget ikke har forholdt seg til konkrete tallstørrelser og andre tilgjengelige fakta før det fremsetter sine forslag og trekker konklusjoner.

Vi kan heller ikke se at utvalgsflertallets synspunkt om at institusjonene er bedre skikket enn opphavsrettsorganisasjonene til å administrere eventuelle egne stipendordninger for deler av de aktuelle midlene blir godtgjort i innstillingen.

4. Belønning for forfatterskap

Utvalget påpeker med rette at lønnssystemet for ansatte ved universiteter og høyskoler ikke belønner dem som produserer åndsverk. Forlagenes royalty ved bokutgivelser gjør det.

Det samme gjør det kopivederlag som fordeles til opphavsmenn ansatt ved universiteter og høyskoler gjennom Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFF) og andre av Kopinors 21 medlemsorganisasjoner. Hele NFFs stipendsystem er lagt opp slik at stipend fordeles i relasjon til produksjon. Disse stipendordningene kan opphavsmenn nyte godt av enten de er medlemmer av de aktuelle organisasjonene eller ikke.

Det er derfor grunnlag for å konkludere at både forlagene og Kopinors ordninger bidrar til å rette opp de mangler på insentiver til å produsere og utgi åndsverk som ellers preger lønnssystemet ved universiteter og høyskoler.

5. Kollektiv og individuell fordeling av vederlag

Utvalget gir en grei beskrivelse av den kollektive fordelingen av kopivederlaget som Kopinor praktiserer. Vi vil gjerne påpeke overfor Rådet at det er Staten som i sin tid tok initiativet til et slikt system. (Systemet er i dag er hjemlet i lov.) Hovedmotivet for initiativet, slik vi ser det, var å spare utdanningsinstitusjonene for kostbar innrapportering av eksakt hvilke verk som blir kopiert i hvilke opplag.

Man kan lett forestille seg hvilket merarbeid det ville være for utdanningsinstitusjonene om de år om annet skulle innrapportere verks- og kildeopplysninger for 165 584 000 kopisider, herunder navngivelse av forfatter, komponist, arrangør, illustratør, fotograf og andre bidragsytere, samt tittel og forlag, opphavsmannens hjemland og utgivelsesland.

Kollektiv fordeling er en løsning som er blitt akspetert fordi den har store praktiske fordeler. Prinsipielt er opphavsretten en individuell enerett. Da Kopinors hovedstyre i 1999 begynte arbeidet med å innhente rettigheter for digital anvendelse av åndsverk, uttalte hovedstyret i sitt drøftingsnotat til medlemsorganisasjonene bl.a. følgende:

Med en avtale om digital kopiering menes i dette dokumentet i prinsippet det samme som en avtale om fotokopiering: Det er tale om gjennom avtale med brukere å tillate gjenbruk av mindre verk og mindre deler av større verk, for ikke-forlagsmessig, intern bruk.

Som ved fotokopiering vil det være umulig for den enkelte rettighetshaver å forvalte rettighetene og kontrollere slik virksomhetsintern bruk. Igjen åpner teknologien for enkel og massiv bruk av åndsverk. Gjennom et avtaleforhold med brukerne blir den faktiske bruken som ellers ville være ulovlig, lisensiert og regulert.

Forskjellen er naturligvis at f.eks. et digitalt kopiert utdrag av et verk kan lagres elektronisk, gjenfinnes raskt, overføres gjennom nett, vises på skjerm, eventuelt på flere skjermer samtidig, og kan skrives ut osv. Dette reiser nye kontrollproblemer og stiller nye krav til beregning av vederlag. På lengre sikt vil dessuten individuell avregning av vederlag kunne bli mulig. (Uthevet her).

6. Subsidiær nemndslisens

Utvalget er opptatt av tvisteløsningsmodeller for de forhandlinger som skjer mellom Rådet og Kopinor, bl.a. fordi det anser at Kopinors forhandlingsposisjon er svært sterk. Vi synes dette er å sette problemstillingen på hodet.

En bør ikke glemme at utdanningsinstitusjonene i årevis tok seg til rette og forbrukte åndsverk i stort omfang gjennom ulovlig kopiering. Kopinor og rettighetshaverne har innsett at kopieringen av åndsverk ikke kan stanses, og har derfor gjennom et årelangt forhandlingsarbeid funnet frem til ordninger som får kopieringen inn i lovlige former. Rettighetshaverne har vist tålmodighet og forståelse for utdanningsinstitusjonenes behov. Realiteten er at de har begrensede sanksjonsmuligheter dersom man skulle havne i en avtaleløs tilstand og 200 000 studenter og ansatte skulle gjenoppta sin ulovlige kopiering.

Vi er glade for at utvalget redegjør for de konvensjonsrettslige betenkelighetene ved en eventuell innføring av en såkalt subsidiær nemndsløsning (tvungen voldgift).

Kopinor støtter ikke en slik løsning. Vi vil imidlertid understreke at Kopinor ikke er fremmed for voldgiftsløsninger. Da forhandlingene mellom Rådet og Kopinor i 2001 sto i stampe, tilbød Kopinor Rådet å la tvisten om vederlag løses ved voldgift. [9] Det ble imidlertid avvist av Rådet. Denne saksopplysningen burde vært tatt med når man i innstillingen drøfter mulige tvangsløsninger.

Kopinor skiller seg ut fra forvaltningsorganisasjoner i mange andre land vet at vi praktisk talt aldri har benyttet oss av rettsapparatet i vårt arbeid med å inngå avtaler. Vi anser at konflikter best kan unngås gjennom et åpent, saklig og kompetent samarbeid med vekt på finne omforente løsninger.

7. Underforstått lisens

Et tema som nå blir stadig mer aktuelt, er hvordan stoff som finnes på Internett kan benyttes for undervisningsformål. Vi vil gjerne gi uttrykk for en viss skuffelse over at utvalget uten særlig drøftelse slutter seg til den omstridte amerikanske "implied license"-doktrinen. (Se innstillingens kap. 6.4.2. og kap. 9.5.2.) Mange eksperter på opphavsrett på begge sider av Atlanteren tar avstand fra doktrinen.

Materiale som forefinnes på Internett, gjøres først og fremst tilgjengelig for lesning på skjerm. Nedlasting og masseprodusering av slikt stoff for undervisnings- og forskningsformål betinger, etter vårt syn, og under nordisk rett, et samtykke fra rettighetshaver eller hjemmel i lov.

8. Avtalelisens for digital kopiering

Vi vil til slutt komplimentere utvalget for at det identifiserer en rekke opphavsrettslige problemstillinger for UH-sektoren som ikke er løst, og for den positive innstillingen utvalget inntar til lovforsalget om avtalelisens for bl.a. digital kopiering.

Kopinor har innhentet fullmakter og rettigheter fra norske rettighetshavere og er beredt til å forhandle om avtaler om digital anvendelse av åndsverk når ny lovgivning er på plass.

- - -

Kopinor ble opprettet for bl.a. å finne løsninger på utdanningssektoren og andre brukeres behov på opphavsrettenes område. Vi ønsker så langt som mulig å bidra til smidige og brukervennlige løsninger i tiden som kommer.

Samtidig ber vi om anerkjennelse fra universitets- og høyskolesektoren for at de kopieringsavtalene som i dag er i bruk, gir studenter og ansatte en fleksibel, brukervennlig og lovlig tilgang til eksemplar av åndsverk, til et rimelig vederlag. Vi ber også om anerkjennelse for at sektoren selv nyter godt av ordningen ved at ansatte regelmessig mottar betydelige beløp i stipendmidler, og for at disse midlene stimulerer til nyskapning og utgivelse av nye verk til hele samfunnets beste.

Vi ser frem til et fortsatt godt og positivt samarbeid med Universitets- og høgskolerådet, og ber om at dette brevet ses på som et foreløpig bidrag fra Kopinors side til diskusjonen av Immaterialtrettsutvalgets innstilling.

Med vennlig hilsen
KOPINOR

John-Willy Rudolph
administrerende direktør
(sign.)

Noter

[1] Kopiering ved universitet og høgskoler 2000-2001, En MMI-rapport, av Steinar Tamsfoss.
[2] Det heter i Kopieringsavtalens § 1: Kopiering som skjer etter avtale direkte med opphavsmann og utgiver eller representant for disse, omfattes ikke av denne avtale.
[3] Kultur- og vitenskapsdepartementets rundskriv V-43/86. Se også § 15 i mønsteravtalen av 1994, forhandlet med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og inngått av utdanningsinstitusjonene, hvor det står: "Institusjonen skal se til at studentene normalt betaler vederlag for de kopier de bruker. Det vil også være rimelig at vederlag for kopiering som ledd i oppdragsforskning betales av oppdragsgiver. Den betalingsform institusjonen velger for studentenes kopier er imidlertid Kopinor uvedkommende." Når formuleringen ikke er tatt inn i dagens avtaler, har det sammenheng med at institusjonene ønsket større handlefrihet.
[4] Vedtaket er regulært blitt gitt følgende ordlyd: ?? at KUF gis rett til å organisere innkreving av Kopinor-avgift og utgifter til papir/kopier fra studentene ved underliggende institusjoner.?
[5] Dette tilsvarer 0,4 promille av institusjonenes samlede driftsbudsjetter på kr 15,7 milliarder i 2002.
[6] Vi påpeker at makrotallene i dette notatet er beregnet ut fra studieår, mens tall i Kopinors regnskaper følger kalenderåret. De vil derfor ikke være helt sammenlignbare, men er eksakte nok for dette notatets formål.
[7] Dette er en forenklet oppstilling. Kopinor fordeler etter 15 kildekategorier og 15 typer stoff i den enkelte kilde.
[8] Av dette beløpet utbetales kr 1,2 mill. til illustratører, billedkunstnere og fotografer.
[9] Konkret foreslo Kopinor å bringe vederlagsspørsmålet inn for ?tvangslisensnemnda?, jf. åndsverkloven §§ 35 og 36.