NOU 1999:26 Konvergens

Samferdselsdepartementet
Postboks 8010 Dep
0030 Oslo

Oslo, 3. november 1999

Deres ref.: 98/437 av 20.7.1999

HØRING - NOU 1999:26: KONVERGENS. SAMMENSMELTING AV TELE-, DATA- OG MEDIESEKTORENE

Vi viser til telefonsamtale med Alf-Petter Tenfjord, og den avtalte forlengelse av fristen for vårt høringssvar.

Utvalget har utført et omfattende, grundig og meget verdifullt arbeid. Ut fra sitt ståsted ønsker Kopinor særlig å kommentere følgende forhold:

1. De lukkede systemene
Utvalget berører så vidt eksistensen av bl.a. intranett. Vi hadde ønsket at man hadde drøftet noe grundigere konvergens-spørsmålet i lys av de såkalte intranett, ekstranett og andre lukkede digitale systemer for informasjon og arkivering/lagring. Studier fra Zona Research og andre peker i retning av at over 70 % av omsetningen av WWW-programvare i USA i 1998 gjaldt etablering og utvikling av lukkede nett.

Vi minner for øvrig om at Forskrift om offentlege arkiv trådte i kraft 1. januar 1999. Forskriften tillater alle offentlige myndigheter, det være seg på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå, å gå helt og fullt over til elektroniske arkiv. Med offentlig organ menes også institusjon eller enhet under disse myndighetene, herunder skoler, høyskoler og universitet.

Utvalget påpeker hvor lett det er å gjøre beskyttet materiale tilgjengelig på f. eks. Internett, og de alvorlige konsekvensene dette kan ha for opphavsmannen når dette skjer uten samtykke. Vi deler selvsagt denne oppfatningen. Samtidig vil vi gjerne understreke at rettighetshaveren står helt maktesløs overfor misbruk av åndsverk og prestasjoner i lukkede nett og interne, digitale lagre. Etter alt å dømme står vi overfor en stadig mer omfattende, uautorisert kopiering og bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale på dette området som kan sette den tilsvarende, i sin tid, uhjemlede fotokopieringen i skyggen. Kopinor er tilfreds med at utvalget (på s. 158) nevner behovet for nye opphavsrettslige regler i forhold til nye bruksområder, bl.a. elektronisk kopiering.

2. Opphavsrettslovgivningen
Vi er enige med utvalget i at lovgivningen i Norge er utformet etter en nøye avveining av rettighetshavernes, brukernes og samfunnets interesser. I lys av direktivarbeidet i EU har vi forståelse for at utvalget nå begrenser diskusjonen av eventuelle endringer i åndsverkloven. Utvalget foreslår kun én enkelt lovendring. Nettopp dette ene forslaget om en mulig avtalelisens for kringkastingsarkiver har vi imidlertid behov for å kommentere:

Kopinor har lang erfaring med å arbeide under avtalelisenslovgivningen og er opptatt av at slik lovgivning benyttes varsomt og på områder som ikke bringer den i miskreditt her hjemme eller i utlandet. Vi anser at det hefter betenkeligheter ved utvalgets forslag om en mulig innføring av avtalelisensbestemmelser for tilgjengeliggjøring av arkivmaterialet til NRK og andre produsenter.

Allerede ved førstegangs kringkasting kan et utgitt eller offentliggjort verk benyttes for kringkasting uten samtykke av opphavsmannen og ved lovtvang, jf. tvangs- og avtalelisensbestemmelsene i åndsverkloven §§ 23, 25 og 30. Det kan av mange grunner være vanskelig for opphavsmannen å praktisere den forbudsadgangen han har i forhold til § 30.

Det forhold at tillatelsen til bruken av verkene enten den er gitt ved avtale eller følger av tvangslisensreglene i åndsverklovens §§ 23 og 25 eller avtalelisensen i åndsverklovens § 30, er gitt til et bestemt formål - kringkasting - gjør det betenkelig å innføre en avtalelisens som skal gi adgang til å bruke opptakene av verk og prestasjoner, som er lagret i f. eks. NRKs arkiver, "i mange sammenhenger, og på ulike tekniske plattformer". Det gjelder desto mer som kringkasting har vært og rettslig sett fortsatt er en bruk som i seg selv er flyktig - i motsetning til f. eks. en lagring i database for tilgjengeliggjøring i datanettverk eller en utgivelse på CD-rom, som er to bruksformer som utvalget må antas å ha siktet til som mulige formål for en avtalelisens.

Betenkeligheten blir ikke mindre av at opptakene for en stor del er gjort med hjemmel i lovens regler om s.k. efemære opptak (nå lovens § 31) og lagret med (rett som det er tvilsom) hjemmel i forskriftene til denne bestemmelsen. Disse opptakene er i loven definert som opptak som kringkastingsforetaket gjør ved hjelp av eget utstyr til bruk for egne sendinger. Lovens system er at opptakene nettopp ikke er tillatt brukt til annet formål. Disse begrensninger avspeiler den konvensjonsrettslige hjemmel for regelen i Bernkonvensjonen artikkel 11 bis (3).

En avtalelisens her vil bryte med det såkalte "spesialitetsprinsippet" i åndsverklovens § 39 a, som er direkte anvendelig i de tilfelle der kringkastingssendingen skjer med hjemmel i avtale. Når opptaket har sitt opphav i bruk av et verk ved kringkasting som skjer på grunnlag av tvangs- eller avtalelisens, vil anvendelse av en avtalelisens som grunnlag for annen utnyttelse av opptakene være ytterst betenkelig. At opphavsmannen i forhold til § 30 har adgang til å nedlegge forbud mot at hans verk brukes i kringkasting, er i denne forbindelse av liten interesse når verket først er blitt kringkastet og opptaket arkivert. Som et konkret eksempel: Kringkastingssending av opplesning av en tekst utgitt i 1970 skal mange år senere kunne legges ut på Internett eller utgis på CD-rom. Bl.a. hensynet til de ideelle rettighetene taler for at det bør innhentes individuelt samtykke når et verk som er klarert for kringkastingsformål skal benyttes til helt andre formål.

På den andre siden deler Kopinor utvalgets oppfatning om at det bør arbeides med å finne "praktiske løsninger som sikrer at kulturpolitisk verdifullt arkivmateriale ikke blir liggende uutnyttet", og vi vil i den forbindelse vise til løsningen som finnes i § 77 i den kanadiske åndsverkloven. Paragrafen har overskriften Owners who cannot be located. Nemnden ("the Copyright Board") kan utstede en ikke-eksklusiv lisens i de tilfeller en bruker har behov for det, og ikke kan oppnå kontakt med rettighetshaveren. Nemden tar da stilling til bruk av det enkelte verk, og bestemmer vilkårene for eventuell bruk, herunder vederlagets størrelse. En slik nemndvurdering vil bl.a. kunne sikre en viss ivaretakelse av rettighetshaverens ideelle rettigheter. Innen fem år kan dessuten rettighetshaveren gjøre krav på vederlaget.

3. Informasjon
Utvalget understreker det store behovet for opphavsrettslig informasjon blant brukere. Vi deler utvalgets oppfatning, og viser til at forvaltningsorganisasjonene for en tid tilbake i brevs form inviterte Kulturdepartementet til samarbeid om slik informasjon. Invitasjonen står fortsatt ved lag.

4. Kontaktutvalg for IKT-sektorene
Kopinor støtter forslaget om at de tre berørte departementene bør opprette et kontaktutvalg for å håndtere informasjons- og koordineringsbehov med hensyn til lovarbeid m.m. Vi er videre enige i at det bør ha "bred sammensetning, med representanter for myndigheter, IKT-næringene og sentrale brukergrupper". Vi antar at rettighetshaverne omfattes av kategorien "IKT-næringene". Vi bidrar gjerne, sammen med de øvrige forvaltningsorganisasjonene, til at de er representert i utvalget.

Med vennlig hilsen
KOPINOR

John-Willy Rudolph
adm. dir.
(sign.)