Gruppeunntak for teknologioverføringsavtaler
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Postboks 8004 Dep.
0030 Oslo
Oslo, 29. mai 2006
Deres ref.: 200503903 av 2. mars 2006
Vedr. høring om utkast til forskrift om anvendelse av konkurranseloven § 10 tredje ledd på grupper av teknologioverføringsavtaler
Kopinor viser til Departementets brev av 2. mars 2006, hvor det bes om kommentarer til forslaget til gruppeunntak for teknologioverføringsavtaler (forskrift i medhold av konkurranseloven § 10 fjerde ledd).
Kopinors virksomhet består i på vegne av rettighetshavere i inn- og utland, å inngå og holde ved like avtaler med alle typer virksomheter i Norge om fotokopiering og lignende eksemplarfremstilling av opphavsrettslig beskyttet materiale. Kopinor krever inn vederlag for kopiering fra bøker, aviser, tidsskrift, noter og lignende og fordeler vederlaget til rettighetshaverne.
Kopinor konstaterer at de kopieringsavtalene til utgitte åndsverk som Kopinor inngår med brukerne ikke faller inn under definisjonen av ”teknologioverføringsavtale” i § 1 (1) b) i utkastet til forskrift. Kopinor antar at dette skyldes at kollektiv forvaltning av opphavsrettigheter og nærstående rettigheter uansett vil falle utenfor anvendelsesområdet for konkurranseloven § 10.
Under den tidligere konkurranseloven hadde Kopinor et individuelt fritak fra konkurranseloven. Siden ordningen med individuelle fritak ble opphevet i og med innføringen av konkurranseloven av 2004, har Kopinor lagt til grunn at de særlige hensyn som gjør seg gjeldende innenfor opphavsrettsområdet gjør det unødvendig med et individuelt eller kollektivt fritak fra reglene.
Kopinor er innenfor forvaltning av utgitte åndsverk godkjent av departementet som en ”organisasjon som på området representerer en vesentlig del av opphavsmennene til de verk som brukes i Norge”, jfr. åndsverkloven § 38 a. Kopinor har i kraft av denne godkjenningen en enerett i kraft av loven til å kunne gi brukerne avtalelisens til eksemplarfremstilling av utgitte åndsverk til bruk i undervisningsvirksomhet i henhold til åndsverkloven § 13b og til bruk i institusjoner, ervervsvirksomhet m.v. i henhold til åndsverkloven § 14. Kopinors
enerett som nevnt gjelder utgitte åndsverk skapt så vel av medlemmer av Kopinors medlemsorganisasjoner, så vel som til utgitte åndsverk skapt av andre opphavsmenn, norske så vel som utenlandske.
Eneretten til denne formen for utnyttelse av utgitte åndsverk følger derfor direkte av loven, og er ikke en følge av avtaler mellom Kopinor og rettighetshaverne. Man kan videre vanskelig si at rettighetsforvaltningen er et resultat av en ”beslutning truffet av sammenslutninger av foretak” eller er en ”samordnet opptreden”. Kopinor er derfor av den oppfatning at avtalelisensordningen faller utenfor anvendelsesområdet for konkurranseloven i hht. lovens § 10 første ledd.
Under enhver omstendighet er Kopinor av den oppfatning at avtalelisensordningen vil være lovlig etter konkurranseloven § 10 tredje ledd, da ordningen ivaretar viktige samfunnsøkonomiske effektivitetshensyn som gjelder så vel fremstilling som utnyttelse av utgitte åndsverk. Det er en rekke særlige hensyn som gjør seg gjeldende for forvaltning av opphavsrettigheter, noe som gjerne betegnes ”opphavsrettens særlige gjenstand”. De positive virkningene ved kollektiv forvaltning fremkommer så vel på rettighetshaversiden som på brukersiden.
De positive virkningene for rettighetshaverne gjør seg gjeldende ved at de på en effektiv måte kan motta vederlag for kopiering av sine utgitte åndsverk, uten selv å måtte etablere et apparat for beregning og innkrevning av vederlag fra den enkelte bruker. Kopinor forvalter på en effektiv måte både avtaleforhandlinger og -inngåelse, samt beregning og innfordring av kopieringsvederlaget fra den enkelte bruker, og kostnadene ved å skulle etablere et tilsvarende apparat hos den enkelte rettighetshaver ville ha blitt uforholdsmessig store. I så fall ville administrasjonskostnadene utvilsomt ha blitt så store at kopieringsvederlagene måtte ha vært vesentlig høyere enn i dag. Sannsynligvis ville det overhodet ikke ha vært lønnsomt for rettighetshaverne å forvalte rettighetene til eksemplarfremstilling i form av kopiering. Ved at forvaltningen gjøres på en så enkel måte som mulig, vil det bli desto mer igjen til fordeling blant rettighetshaverne. Dette vil igjen si at det blir mer økonomisk attraktivt for den enkelte å skape nye åndsverk, som igjen virker gunstig inn på produksjonen av slike verk.
Også for brukerne har ordningen med kollektiv forvaltning utvilsomme effektivitetsgevinster. Kopinor er en ”one stop shop” for kopieringsrettigheter, da Kopinor i kraft av åndsverkloven er gitt myndighet til å inngå avtale om eksemplarfremstilling på vegne av enhver rettighetshaver til ethvert utgitt åndsverk (bortsett fra datamaskinprogrammer), så vel norske som utenlandske. Ved å inngå en avtale med Kopinor unngår brukerne derfor å måtte foreta en individuell klarering hver gang brukeren ønsker å fotokopiere et utgitt åndsverk. Dersom rettighetene skulle ha vært forvaltet av hver enkelt rettighetshaver, måtte brukerne ha tatt kontakt med og innhentet samtykke fra hver enkelt rettighetshaver før lovlig kopiering kunne skje, noe som naturligvis ville ha medført betydelig ressursbruk.
Som en illustrasjon, kan Kopinor nevne at vederlaget pr. kopiside for kopiering i norske skoler i 2005 utgjorde 34,3 øre. For kopiering av et klassesett på 30 eksemplarer av en 1-sides avisartikkel utgjorde vederlaget i 2005 således kr. 10,29. Det sier seg selv at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved en individuell klarering og innkrevning av dette langt ville overstige vederlaget. Ved en individuell klarering måtte vederlaget derfor ha blitt langt høyere enn kr. 10,29 dersom rettighetshaverne skulle bli sittende igjen med det samme nettovederlaget.
Kopinor støtter innføringen av et gruppeunntak for teknologioverføringsavtaler. Da Kopinor ikke vil være underlagt bestemmelsene i forskriften, har ikke Kopinor kommentert den enkelte bestemmelse i det foreliggende utkastet. Kopinor vil likevel bemerke at en del av de betegnelser som er benyttet i utkastets § 1 (1) ikke er i samsvar med alminnelig terminologi innenfor norsk immaterialrett, og ber departementet foreta en ny gjennomgang av terminologien her.
Med vennlig hilsen
KOPINOR
John-Willy Rudolph (sign.)
adm. direktør
