Forslag om tilføyelse av § 12

Stortinget
Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
0026 Oslo

Oslo, 6. april 2005

Forslag om tilføyelse av § 12 i åndsverkloven

Kopinor er et interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Med fullmakt fra 21 medlemsorganisasjoner og med støtte i avtalelisensbestemmelser i åndsverkloven inngår vi avtaler med brukere innen utdanning, forvaltning, kirke og trossamfunn, organisasjoner og bedrifter om eksemplarfremstilling til intern bruk.

I anledning av at Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité behandler Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) Om endringer i åndsverkloven, tillater Kopinor seg å foreslå en tilføyelse til åndsverkloven § 12 i form av et nytt tredje punktum i første ledd:

"Adgangen til å fremstille eksemplar til privat bruk gjelder ikke når bruken har tilknytning til virksomhet som har rett til å fremstille eksemplar etter bestemmelsene i §§ 13b eller 14."

(Bestemmelsen totalt sett vil bli mer oversiktlig om man plasserer bestemmelsen om kompensasjon i et eget ledd. Det kan være som et nytt annet, eller fortrinnsvis som siste ledd.)

Tilføyelsen vil begrense kopieringen til såkalt ”personlig yrkesmessig bruk”, en underkategori av "privat bruk" i de virksomheter som har inngått kopieringsavtale. Begrunnelsen finnes dels i et generelt behov for å klargjøre bruksområder ved kopiering til privat bruk, og dels i EUs opphavsrettsdirektivs krav om kompensasjon ved slik kopiering.

Behov for klargjøring av bruksområder
Bestemmelsen om kopiering til privat bruk har stått uendret siden 1961. Den er begrunnet i forarbeidene til denne loven, behandlet av opphavsrettsutvalget i 1980-årene og ytterligere utdypet i forarbeidene til lovrevisjonen i 1995.

Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe om omfanget av kopiering til privat bruk. Og selve begrepet privat bruk er heller ikke selvforklarende. I lovens forarbeider refereres det helt siden 1960 hyppig til "personlig yrkesmessig bruk". I dette begrepet ligger at en person kan ta enkelte kopier f.eks. for å lese på bussen hjem, sitere fra i et foredrag eller i sjeldne tilfeller å gi det videre til en kollega – forutsatt at det eksisterer personlige bånd dem i mellom.

Forslaget som er referert ovenfor, vil ikke på noen måte angripe publikums adgang til å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk, en adgang Kopinor støtter og vil forsvare. En bestemmelse slik den her er foreslått vil heller ikke gå ut over behovet for fleksibilitet, siden det bare er for tilsatte i virksomheter som er omfattet av en kopieringsavtale at adgangen til "personlig yrkesmessig bruk" faller bort. Alle andre vil fortsatt ha adgang til å ta kopier til ”personlig yrkesmessig bruk”.

Det er flere ganger vist til at lovgiver ønsker å opprettholde en fleksibilitet på dette området. De uklare grensedragningene henvises derfor til domstolene. Forutsetningen for at slike saker skal komme opp for domstolene er at rettighetshaver reiser sak mot en enkeltperson som har kopiert under henvisning til at det gjelder ”personlig yrkesmessig bruk”. Det vil medføre betydelige belastninger og omkostninger for begge parter, som ikke står i noe som helst rimelig forhold til de verdier som er berørt i det enkelte tilfellet. Tilfeller av kopiering til privat bruk representerer isolert sett for små verdier til at de noensinne vil havne i retten.I sum representerer de imidlertid betydelige verdier. Det er derfor lovgivers ansvar å klargjøre spørsmålet.

Spørsmålet om kompensasjon for kopiering til privat bruk
EU-direktivet om opphavsrett i informasjonssamfunnet forutsetter at rettighetshaverne mottar "rimelig godtgjøring" for eksemplarfremstilling til privat bruk (art. 5.2.b). I direktivets fortale heter det at godtgjørelsen skal ta hensyn til den skade som rettighetshaverne måtte være påført gjennom unntaket, og det heter bl.a.: " I visse situasjoner der skaden for rettighetshaveren vil være minimal, kan det tenkes at det ikke vil oppstå noen betalingsforpliktelse."

Med dette som utgangpunkt ga vi i vårt høringssvar til Kultur- og kirkedepartementet 24. juni 2003 uttrykk for at vi langt på vei var innforstått med at det ikke ville bli gitt kompensasjon for fotokopiering til privat bruk. Det er imidlertid da helt avgjørende at en bebudet innstramming i adgangen til kopiering til privat bruk kommer til uttrykk i lovteksten. En slik innstramming er ikke foreslått, og dette er bakgrunnen for at Kopinor fremmer forslaget nå.

Kopinors avtaler er ikke-eksklusive og berører ikke kopiering etter direkte avtale eller i medhold av lov. Vi gjør derfor fradrag i betalingsgrunnlaget for kopiering til privat bruk. Størrelsen på fradraget avgjøres gjennom forhandlinger og konkrete forhold knyttet til avtaleområdene. Fradraget utgjør 2,5–10 % av antall vederlagspliktige kopier. I 2004 utgjorde dette totalt 28 millioner kopisider til en verdi av 11 millioner kroner. Dette kan knapt kalles noen minimal skade.

Vår tilslutning til tanken om at det ikke ville være nødvendig å kompensere for analog fotokopiering o.l. bygget på at vi, med en reelt strammere § 12, gradvis vil kunne redusere fradragene vi gir våre avtaleparter tilsvarende omfanget av reelt privat kopiering. Hvis det ikke skjer en avklaring her, vil dette – under henvisning til direktivets krav om kompensasjon – måtte kompenseres gjennom en bevilgning over statsbudsjettet.

---

Vi har festet oss ved at det i Ot.prp. nr. 46 flere ganger henvises til en fremtidig, grundig revisjon av åndsverkloven. Vi imøteser dette og ser frem til at det også vil kunne gi anledning til den nødvendige klargjøring av § 12 som ikke minst ny teknologi påkrever. EU-direktivets krav om kompensasjon for privatkopiering gjør imidlertid at avgrensningen av den personlig yrkesmessige bruk, etter Kopinors oppfatning, må skje før denne revisjonsprosessen.

Med vennlig hilsen
KOPINOR

Hans-Petter Fuglerud
avdelingsdirektør