Forskrifter til åndsverkloven

Kulturdepartementet
Postboks 8030 Dep.
0030 Oslo

Oslo, 9. mai 2001

Deres ref.: 2001/1223 ME/ME1 MD/rod av 16. mars 2001

HØRINGSUTTALELSE VEDR. UTKAST TIL FORSKRIFTER MED HJEMMEL I ÅNDSVERKLOVEN

1. Innledningsvis vil Kopinor bemerke at deler av utkastet til forskrifter er svært tungt tilgjengelig. Det gjelder særlig kapittel 1. Kopinor vil fremheve betydningen av at alle de bestemmelser som gjelder for eksemplarfremstilling som skal skje med hjemmel i forskriftene, fremgår direkte av forskriftsteksten. Brukerne skal kunne finne de regler som gjelder ved bare å lese forskriften. Brukerne kan ikke forventes å tilegne seg også de av åndsverklovens bestemmelser som i tillegg gjelder her, som for eksempel bestemmelsene i § 11, og kan heller ikke forventes å studere motivene til forskriften. Man kan heller ikke regne med at de alltid har tilgang til rundskriv som gir en nærmere forklaring av forskriftenes rekkevidde.

2. Allerede av den grunn bør det, som etter gjeldende forskrift 27/11-1964 § 1, fremgå av de nye forskrifters § 1-1 at eksemplarfremstilling i bibliotek, museum eller arkiv bare kan skje for bruk av eksemplarene i institusjonens egen virksomhet og bare for de formål som er nærmere angitt i forskriften. Slik § 1-1 er formulert i utkastet fremgår det ikke av forskriftsteksten at dette er rammen for kopieringsadgangen.

Når Kopinor legger stor vekt på dette, har det også sammenheng med at det eksisterer et ikke ubetydelig press i retning av å utnytte disse institusjoners samlinger i en videre sammenheng, og at misbruk av eksemplarfremstillingsretten her vil kunne medføre betydelig skade på den ervervsmessige utnyttelse av verk og prestasjoner som rettighetshaverne selv forestår. Kopiering som skjer for andre av hensyn til deres behov, må finne sin hjemmel et annet sted i loven enn i forskriftene til lovens § 16, typisk i lovens § 12 eller i avtale eller avtalelisens etter lovens §§ 13 eller 14. Dette syn på rammen for eksemplarfremstillingsadgangen etter lovens § 16 er ikke endret siden åndsverklovens tilblivelse i 1961.

Det er viktig at dette utgangspunktet presiseres innledningsvis i forskriften i § 1-1. Dette kan for eksempel gjøres ved at § 1-1 annet ledd innledes slik:

"Bestemmelsene i dette kapittel gir ovennevnte institusjoner adgang til, for formål som nevnt i §§ 1-2 til 1-7, å fremstille eksemplar for bruk i egen virksomhet."

For ordens skyld bemerkes at bestemmelsen i utkastets § 1-8 ikke er en bestemmelse om adgang til eksemplarfremstilling, men etter Kopinors syn er det ikke problematisk å se det slik at fjernlån er en bruk av eksemplarene som anses som bruk i institusjonens egen virksomhet.

3. Til utkastet § 1-1 første ledd annet punktum vil Kopinor bemerke at åndsverkloven ikke inneholder en hjemmel hvoretter Kulturdepartementet kan bestemme at andre forskningsinstitusjoner enn arkiv, bibliotek og museer, skal kunne omfattes av en adgang til eksemplarfremstilling. Åndsverkloven § 16 gjelder bare arkiv, bibliotek og museer, og noen annen hjemmel for forskrifter som tilgodeser forskningsinstitusjoner foreligger ikke.

Kopinor er oppmerksom på at departementet i Ot prp 15 (1994 - 95) s. 117 uttaler:

"Departementet mener imidlertid at bestemmelsen bør åpne for regler om at det i enkelte tilfeller, og etter spesiell tillatelse, kan kopieres fra trykte verk mv. til maskinlesbare eksemplar for spesielle konserverings-, sikrings- og forskningsformål. Det er en forutsetning at slik tillatelse bare gis til noen få av de institusjoner som faller inn under § 16 fortrinnsvis enkelte fag- og forskningsinstitusjoner. Adgangen bør være begrenset til de verk som vedkommende institusjon har i sine samlinger, og bruken av de fremstilte eksemplar bør være undergitt de samme begrensninger som kopier av opptak og maskinlesbare media, jf. nedenfor."

Det antas at forskningsinstitusjoner som innehar slike samlinger som det vil være behov for å fremstille maskinlesbare eksemplar fra, gjennomgående vil ha samlingen plassert i et bibliotek eller et arkiv, som i denne egenskap kan gis tillatelse til å fremstille maskinlesbare eksemplar for å imøtekomme spesielle forskningsformål. Dette synes også å ha vært departementets forutsetning, slik lovens § 16 er formulert. Kopinor kan se at det kan være problemer forbundet med praktiseringen i bestemmelsen i utkastets § 1-8 første punktum i disse tilfelle. Dertil kommer behovet som en forskningsinstitusjon måtte ha for fremstilling av ytterligere maskinlesbare eksemplar på annet datautstyr enn det som var tilgjengelig i bibliotekets eller arkivets lokaler. Det kan blant annet være behov for å behandle de maskinlesbare eksemplar ved hjelp av en spesiell programvare. Disse behov bør etter Kopinors mening i noen utstrekning kunne imøtekommes ved at departementet gis adgang til i visse spesielle tilfelle å tillate at slike særskilte fremstilte eksemplar blir stilt til rådighet i forskningsinstitusjonens lokaler.

4. Utkastet § 1-1 annet ledd er vanskelig tilgjengelig og dels misvisende i forhold til det som antas å være intensjonen. Det fremstår som en hovedregel at institusjonen har adgang til å fremstille eksemplar i samme format som originaleksemplaret. (Det er ikke eksemplarfremstillingen som skal ha samme format som originaleksemplaret.) Denne regel er gjenstand for unntak i to retninger. Det gjelder en begrensning i § 1-6 ved at denne bare tillater fremstilling ved fotokopiering eller lignende. Men det gjelder også utvidelser, ikke bare gjennom bestemmelsen i § 1-7 som det der er vist til, men også gjennom bestemmelsen i § 1-1 annet ledd annet punktum, så vel som i bestemmelsen i § 1-9 som jo også befinner seg i kapittel 1 - noe som synes å være oversett i utkastets § 1-1 annet ledd. Kopinor foreslår at bestemmelsen i § 1-1 annet ledd gis følgende ordlyd, i fortsettelsen av vårt forslag til innledning nevnt ovenfor under pkt. 2:

"Når ikke annet er bestemt, gir bestemmelsene i dette kapittel adgang til å fremstille eksemplar i samme format som originaleksemplaret, til å fremstille papirutskrift fra maskinlesbare eksemplar og til å fremstille eksemplar i mikroformer der dette av plasshensyn er nødvendig. Dersom det på grunn av ukurant utstyr er nødvendig for at man fortsatt skal kunne ha tilgang til et verk, kan verket overføres fra et eksemplar i samlingen til nye lagringssystemer hvorfra verket gjengis på samme måte som fra originaleksemplaret."

Ved å velge denne formen fanger man ikke bare opp samtlige av unntakene. Man rydder også opp i den anomali at det i utkastets § 1-1 annet ledd første punktum er gjort en henvisning til "begrensninger som følger av § 1-6" som er en begrensning til "fotokopiering eller lignende" noe som nettopp er en fremstilling av eksemplar i samme format, mens det derimot ikke er vist til denne begrensningen i § 1-1 annet ledd annet punktum som blant annet omhandler utskrifter fra maskinlesbare eksemplar. Ifølge motivene til utkastets § 1-6 skal denne bestemmelsen ikke omfatte utskrift fra originalt maskinlesbart eksemplar.

Kopinor er i tvil om begrepet "samme format" er tilstrekkelig opplysende for brukeren. Ut fra motivene forstår Kopinor det slik at departementet med eksemplarfremstilling til "samme format" mener eksemplarfremstilling til samme type medium som originaleksemplaret, for eksempel eksemplarfremstilling på papir fra originaleksemplar som er trykt. Men omfattes også fremstilling av eksemplar av filmverk i form av et analogt videogram fra et originaleksemplar på film eller av et musikkverk til en lydkassett (MC) fra et originaleksemplar i form av en LP-plate?

Det er ikke kommentert nærmere i motivene, men ut fra sammenhengen legger Kopinor til grunn at det siste alternativ i § 1-1 om overføring til nytt lagringsmedium som følge av ukurans, vil kunne medføre at det fra et analogt originaleksemplar blir fremstilt et digitalt, og dermed et maskinlesbart, eksemplar. Kopinor har i sitt forslag til lovtekst foran lagt til grunn at så er tilfelle, men at det er en forutsetning at det ikke ved denne overføring legges inn elementer som medfører at verket eller prestasjonen for brukeren fremtrer på en annen måte enn om brukeren hadde fått tilgang til originaleksemplaret.

5. Det antas at særbestemmelsen om datamaskinprogrammer i § 1-1 tredje ledd bare skal gjelde for fremstilling av maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogrammer, slik at det fortsatt vil være adgang til fremstilling av for eksempel fotokopier av trykte publikasjoner som gjengir datamaskinprogrammer eller deler av slike. Dette bør fremgå direkte av bestemmelsens ordlyd.

6. Bestemmelsen i utkastet § 1-3 om kopiering for utlån skal erstatte gjeldende forskrifts § 2 annet ledd om det samme. Formålet med bestemmelsen er å ivareta konserverings- og sikringsformål i forhold til utlånstjenester. I de gjeldende forskrifter fremgår dette ved at bestemmelsene om kopiering direkte for konserverings- og sikringsformål og bestemmelsen om kopiering for utlån er samlet i én og samme paragraf. Dette er en nyanse som synes å gå tapt når bestemmelsen om eksemplarfremstilling for utlån skilles ut i en særskilt paragraf. Det bør derfor overveies å opprettholde løsningen med en felles paragraf etter mønster av gjeldende forskrifts § 2. En annen mulighet er å omformulere utkastets § 1-3 slik at sammenhengen med kopierings- og sikringsformål kommer tydeligere frem.

Denne bestemmelsen i utkastet er endret i forhold til gjeldende rett ved at adgangen til å fremstille slike eksemplar ikke lenger skal være begrenset til to eksemplar. Denne begrensningen i gjeldende bestemmelse reflekterer det forhold at formålet med bestemmelsen er adgang til å fremstille eksemplar særskilt beregnet for utlån. Kopieringsadgangen er her ikke begrenset med hensyn til hva slags verk og publikasjon mv. som kan kopieres, og vil etter de nye forskrifter heller ikke være begrenset med hensyn til hva slags eksemplar som kan fremstilles. Ved dette skiller denne bestemmelsen seg fra bestemmelsen i utkastet § 1-6 og gjeldende forskrifters § 3, som dessuten ikke tillater fremstilling av eksemplar til utlån, men bare til utlevering til lånere, dvs. til lånerens eie. Tanken med bestemmelsen om kopiering til utlån er således at eksemplarene skal bero i samlingen, i og for seg på linje med originaleksemplarene.

Det er ingen grunn til at biblioteket skal kunne fremstille flere eksemplar enn det antall originaleksemplar som biblioteket ellers normalt ville anskaffe med sikte på sin virksomhet. Gjeldende begrensning til to eksemplar er neppe til hinder for at når et slikt særskilt fremstilt utlånseksemplar er blitt for slitt til lenger å kunne brukes for utlån, kan det erstattes ved at det med hjemmel i samme bestemmelse fremstilles et nytt eksemplar. Ved utlån til den enkelte låner er det ikke grunn til å forholde seg på annen måte med disse eksemplarene enn med originaleksemplarene. At en låner ikke kan regne med å få låne mer enn ett eksemplar av samme verk fra et bibliotek, arkiv mv. er normalsituasjonen, og den må også gjelde i forhold til disse særskilt fremstilte utlånseksemplar. Det er således ikke den enkelte låners behov som her skal bestemme antallet av slike utlånseksemplar som biblioteket til enhver tid skal kunne fremstille for bruk i sin samling. Det er bibliotekets behov som skal imøtekommes ved denne bestemmelsen. Dersom den enkelte låner har behov for flere eksemplar, er det et behov som i tilfelle må løses på annet avtale- eller lovgrunnlag.

Man bør i bestemmelsen her ikke bruke uttrykket "utleveres" om de eksemplar som stilles til rådighet for låneren, da det samme uttrykk i gjeldende forskrifts § 3 er brukt - og i utkastets § 1-6 videreføres - for å markere at det eksemplar som stilles til disposisjon for låneren, utleveres til eie og således ikke skal returneres til biblioteket.

Det foreslås etter dette at § 1-3 annet punktum gis følgende ordlyd: 

"Det kan ikke fremstilles flere eksemplar enn at institusjonen har inntil 2 eksemplar til rådighet for utlån."

Når man gjør en begrensning som denne, er det neppe grunn til å gi noen særregel om antall slike eksemplar som kan stilles til rådighet for en låner (like lite som det noe sted er regulert hvilket antall originaleksemplar som skal kunne stilles til rådighet for den enkelte låner).

7. Forskjellen mellom § 1-3 og § 1-6 kan også vurderes markert ytterligere ved at man i utkastet § 1-6 lar ordet "låner" erstatte med "bruker". Man bør også overveie om man ikke skal opprettholde den markering av at det er bibliotekets behov som bestemmer denne kopiering, som markeres i gjeldende § 3 der det heter "utleveres til låner i stedet for de bind eller de hefter som det kopierte inngår i."

I motivene til utkastet § 1-6 uttaler departementet at bestemmelsen ikke skal omfatte utskrift fra maskinlesbart eksemplar. Kopinor er i tvil om departementet her tar sikte på tilfelle der det bare foreligger originaleksemplar i maskinlesbar form, det vil si at samme samleverk mv. ikke også er publisert i trykt form. Kopinor nevner dette fordi vi i våre kopieringsavtaler likebehandler utskrift med fotokopiering når utskriften skjer fra maskinlesbart eksemplar av et materiale som også er publisert i trykt eller tilsvarende form. Dertil kommer at "fotokopiering" nå til dags gjerne skjer ved bruk av digital teknologi. Det kan derfor skape forvirring om det ikke presiseres i utkastet § 1-6 at denne bestemmelsen ikke omfatter utskrift fra maskinlesbart eksemplar. På grunn av den uoversiktlighet som ellers vil kunne oppstå, anser Kopinor at en slik begrensning bør være generell, det vil si gjelde uten hensyn til om det samme materialet også forefinnes i trykt eller tilsvarende form.

Kopinor vil ellers fremholde at det er ønskelig at den forståelse av begrepet "for forsknings- eller studieformål" som departementet gjør rede for i høringsutkastets side 10, fremgår mer direkte av forskriftsteksten ved at bestemmelsen begrenses til å gjelde "særskilte" eller "individuelle" forsknings- eller studieformål. Kopinor vil sterkt fremheve betydningen av denne begrensningen av bestemmelsens rekkevidde. Det er Kopinors inntrykk at gjeldende forskrifts § 3 i noen utstrekning har vært praktisert mer liberalt enn denne forståelsen av bestemmelsen gir rom for.

8. Bestemmelsen § 1-7 bør av språklige grunner omformuleres slik:

"For konserverings-, sikrings- og forskningsformål kan Kulturdepartementet gi institusjon som nevnt i § 1-1 tillatelse til å overføre offentliggjort åndsverk som den har eksemplar av i sine samlinger, til maskinlesbart eksemplar."

9. Kopinor er enig i den hovedregel som kommer til uttrykk i utkastet § 1-8 første punktum. Kopinor har heller ikke noe imot at eksemplar som er fremstilt i medhold av bestemmelsene i §§ 1-2 til 1-7, stilles til rådighet gjennom fjernlån på den måte at en bestemt låner, som har foranlediget at eksemplaret er blitt bestilt, får eksemplaret stilt til rådighet i lokalene til en annen institusjon som er omfattet av utkastet § 1-1. Slik utkastet § 1-8 er formulert gir bestemmelsen ikke hjemmel til å fremstille eksemplar særskilt med sikte på slikt fjernlån - det som skal lånes ut er eksemplar som er fremstilt med hjemmel i en av de foregående bestemmelsene. Med hensyn til alternativet at eksemplaret skal slettes eller tilintetgjøres når bestillerens bruk er opphørt, vil regelen slik den er formulert i utkastet ha som konsekvens at den institusjon hvor eksemplaret er fremstilt, må fremstille nye eksemplar til erstatning for det som er blitt fjernlånt og som deretter er blitt tilintetgjort hos den mottakende institusjon.

Hvis tanken her er at fjernlånet skal effektueres gjennom bruk av digitalt nettverk, er det som skjer ikke at "eksemplaret sendes digitalt" slik dette er formulert i høringsbrevet, men derimot at det verket som eksemplaret er bærer av, overføres digitalt fra den fjernlånende institusjonen til mottakerinstitusjonen. Denne fremgangsmåten medfører teknisk sett eksemplarfremstilling utover den som er hjemlet i §§ 1-2 til 1-7. I lys av departementets uttalelser i andre sammenhenger om såkalte "midlertidige" eksemplar skal bemerkes at ovenstående gjelder uansett, så langt den fjernlånende institusjonen ikke har fremstilt eksemplar i form av å lagre verket på harddisk hos seg, noe utkastet til forskrifter ikke synes å hjemle (med mulig forbehold for § 1-7).

Kopinor ser at det er hensiktsmessig å kunne bruke digital overføring som en formidlingsform ved fjernlån. Av hensyn til dette vil teksten i utkastet § 1-8 annet punktum kunne gis følgende ordlyd:

"På særskilt bestilling kan likevel slike eksemplar gjennom fjernlån stilles til rådighet for en bestemt låner i lokalene til andre institusjoner omfattet av § 1-1. Fjernlån kan også gjennomføres ved at verk som gjengis på eksemplar som nevnt, overføres digitalt til dataterminal i lokalet til den andre institusjonen. Eksemplar som stilles til rådighet for bestilleren ved fjernlån, må tilbakeføres, slettes eller tilintetgjøres når bestillerens bruk er opphørt."

Kopinor vil sterkt fremholde at forskriften ikke skal danne grunnlag for at verk som befinner seg i den enkelte institusjons samling, blir gjort mer eller mindre permanent tilgjengelig hos andre institusjoner som omfattes av forskriftene, gjennom nettverk som forbinder institusjonene. Samtidig ser Kopinor at det er et betydelig kontrollproblem knyttet til sletting eller tilintetgjøring av eksemplar som er stilt til rådighet gjennom fjernlån.

Av hensyn til kontrollen med at regelverket følges, bør det fastsettes regler om merking av eksemplar som fjernlånes, henholdsvis av datafiler som benyttes for slikt fjernlån, hvor det fremgår hvilken institusjon som er kilden til eksemplaret, varigheten av fjernlånet og regler om gjennomføring og registrering av sletting, henholdsvis tilintetgjøring. Videre bør forvaltningsorganisasjoner som er godkjent etter åndsverkloven § 38a ha slik rett til innsyn at de kan kontrollere om reglene om tilbakeføring, tilintetgjøring og sletting følges.

Regler om forvaltningsorganisasjoners rett til innsyn bør fremgå av selve forskriften. Reglene om merking mv. kan fastsettes av departementet i nærmere forskrifter. Følgelig bør det i umiddelbar tilslutning til bestemmelsene om eksemplarfremstilling i bibliotek mv. (utkastet § 1-1 til § 1-8) tas inn en hjemmel for departementet til å gi slike forskrifter. Det bør da også overveies om ikke bestemmelsene om eksemplarfremstilling for funksjonshemmede skal reguleres i et eget kapittel.

Avslutningsvis til bestemmelsen i § 1-8 viser Kopinor til sine bemerkninger foran i punkt 3 vedrørende fremstilling av maskinlesbare eksemplar for bruk til forskningsformål.

10. I anledning utkastet § 1-9 vil Kopinor understreke den forståelse av begrepet "syns- og lesehemmede" som departementet gir uttrykk for i høringsnotatet side 12. Til denne bestemmelse vil Kopinor dessuten bemerke at når det gjelder litterære eller vitenskapelige verk som allerede er illustrert, bør det ikke være adgang til å erstatte foreliggende illustrasjoner i form av offentliggjort kunstverk eller fotografisk verk eller bilde, med andre kunstverk eller fotografier. En slik begrensning bør tas inn i paragrafen.

11. I høringsutkastet har departementet unnlatt å videreføre gjeldende forskrifts § 10 om navngivelse av opphavsmannen, om angivelse av verkets tittel og om opphavsmannens adgang til gjennomgang av talebok mv., og i stedet vist til forskriftshjemmelen i utkastets § 1-11. Departementet uttaler også at man ikke anser det nødvendig å fastsette i forskrift regler om navngivelse som følger av åndsverklovens § 3.

Med det utgangspunkt som Kopinor har gitt uttrykk for innledningsvis i høringsuttalelsen her, anser Kopinor at en bestemmelse om navngivelse og bestemmelsen i åndsverkloven § 11 annet ledd om angivelse av kilden bør tas inn i selve forskriften. Dette er relevant både for fremstilling av eksemplar etter bestemmelsene i utkastets §§ 1-1 til 1-8, og for eksemplar som fremstilles særskilt for funksjonshemmede. For de sistnevnte eksemplar er dertil bestemmelsen i lovens § 11 annet ledd første punktum i høyeste grad relevant og bør fremgå direkte av forskriften. Også bestemmelsene om opphavsmannens adgang til kontroll i gjeldende forskrifts § 10 bør videreføres i selve forskriften og ikke henføres til departementets nærmere forskrifter.

12. Kopinor har videre merket seg at departementet har utelatt fra forskriftene bestemmelsen i gjeldende forskrifts § 13 om at eksemplar som utleveres fra fremstilleren skal være påført opplysning om at det ikke må brukes som grunnlag for ytterligere kopiering. Denne utelatelsen har departementet ikke begrunnet.

Kopinor mener at denne bestemmelsen i gjeldende forskrift gir uttrykk for en ønskelig og nødvendig restriktiv holdning. Ut fra våre erfaringer med fotokopieringsavtaler og praktiseringen av disse, ser Kopinor imidlertid at det vil være upraktisk og ubegrunnet om slike eksemplar som er utlevert etter gjeldende forskrifts § 3 - og følgelig eksemplar som vil bli utlevert etter forskriftsutkastets § 1-6 - helt skal være utelukket fra å tjene som kopieringsgrunnlag når det kopieres etter avtalelisensen for fotokopiering i åndsverkloven §§ 13-14. Kopinor antar at et tilsvarende spørsmål vil kunne aktualiseres for andre typer eksemplar enn papirkopier og tilsvarende. Kopinor vil derfor foreslå at det i utskriften § 1-6 tas inn som annet ledd følgende:

"Eksemplar som utleveres fra fremstilleren skal være påført opplysning om at det ikke uten avtale med rettighetshaver eller med organisasjon som er godkjent etter åndsverkloven § 38a, må brukes som grunnlag for ytterligere kopiering."

Kopinor vil også fremholde at man bør overveie en tilsvarende merking av eksemplar som fremstilles for utlån til funksjonshemmede. Man kan ellers frykte for at slike eksemplar vil bli utsatt for at lånere kopierer dem under påberopelse av åndsverkloven § 12.

13. Kopinor har ut fra sitt virksomhetsområde ingen bemerkninger til utkastets kapittel II. Kopinor har heller ingen kommentar til kapittel III. Når det gjelder kapittel IV vil Kopinor bemerke at henvisningene til åndsverklovens bestemmelser er feilaktige i det gamle paragrafhenvisninger er blitt opprettholdt der bestemmelsene har fått en annen plassering etter lovrevisjonen i 1995. Henvisningene i overskriften og i § 4-1 skal være "åndsverkloven §§ 17 tredje ledd, 18, 23, 30, 37 og 45 b." Kopinor har ikke kontrollert om henvisningen til arbeidstvistloven, som har stått uendret siden forskriften av 2. mai 1980 nr. 4 kom til, fortsatt er korrekte og dekkende.

Med vennlig hilsen
KOPINOR

John-Willy Rudolph
Adm. direktør
(sign.)