Tydelig – uten støy

Kopinors sjette styreleder går stille i dørene. Hun har mange års fartstid som fagforeningsleder, journalist og assisterende generalsekretær, men er ikke blant dem som roper høyest. Blikket er rolig, stemmen avmålt. Kvinnen på 48 år ruver heller ikke i høyden.

– Man kan ikke nødvendigvis måle effekten av det som skapes på støyen som blir etter deg, sier Ann-Magrit Austenå rolig. Hennes to fremste egenskaper som leder sies å være tydelighet og tilgjengelighet. Vi møter henne på Bibliotekbaren på Bristol, i mange år et selvskrevet sted for gode samtaler, kulturintervjuer og forlagsmøter. Ann-Magrit Austenå treffer med en gang kjentfolk fra Dagbladet fordypet i en ettermiddagskaffe i de lysebrune skinnstolene.

Hun har knapt rukket å møte Kopinors ledelse, etter at hun ble sittende askefast i London da årsmøtet gikk av stabelen i slutten av april. Men utnevnelsen skapte lite rabalder. Hennes solide bakgrunn som leder og nestleder i Norsk Journalistlag, en av de største medlemsorganisasjonene i Kopinor, var utslagsgivende for de som valgte henne til jobben. Styreledervervet ser hun på som en utfordring.

– Å lede et arbeid med å forvalte opphavsrett er veldig spennende, særlig i den tiden vi lever i nå, med store digitale utfordringer for alle som skaper og publiserer. Jeg ser på Kopinor som en  vellykket organisasjon, som har vært dyktig til å finne løsninger og komme til enighet. Ikke minst er Kopinor kulturpolitisk viktig i et lite språkområde som vårt, enten du er på skaper- eller utgiversiden, mener hun.

Hun startet sin yrkeskarriere som journalist i Ny Dag, organisasjonsavisen til KFUK-KFUM. Derfra var ikke veien lang til Vårt Land der hun jobbet i to år før hun ble reporter i Dagbladet.

– Opphavsrett var ikke i fokus da jeg ble journalist, det er et engasjement som har vokst frem etter hvert, sier hun. – Det var nysgjerrigheten min som ledet meg inn i yrket. Å være journalist er helt glitrende for en som er nysgjerrig. Jeg ville vite mer om alt, om hvem som egentlig bestemte, og om hvorfor ting ble som de ble. Jeg har hatt mange fantastiske år innen journalistikken, og kommer stadig til å vende tilbake til det på en eller annen måte.

Internasjonalt

I 1999 ble hun valgt som nestleder i Norsk Journalistlag, og fra 2003 til 2007 var hun leder for 9200 norske journalister.

– Det rykker jo litt ekstra i foten nå når det er tarifftid, og jeg følger med på det som skjer. Men det som jeg sitter igjen med som de sterkeste og beste minnene fra årene i NJ er det internasjonale arbeidet vi var med på. Å se hva uavhengig journalistikk betyr for å kunne avdekke maktmisbruk i mange land,  gjør inntrykk. Mange journalister jobber for demokrati og ytringsfrihet under helt ekstreme kår. Norske journalister har kunnet bidra med økonomisk støtte til dette arbeidet, både overfor enkeltjournalister og gjennom organisasjonsbygging. Det har vært meningsfullt å få være med og bidra til dette, sier hun.

Austenå avsluttet engasjementet sitt for norske journalister i 2007, da hun ble ansatt som assisterende generalsekretær i Norges Røde Kors. 

Fremdeles var det internasjonale engasjementet en viktig del av  drivkraften. Fra januar i år har hun tatt skrittet ut i en fri tilværelse som skribent og prosjektarbeider.

Ytringsfrihet

– Fra å lede store organisasjoner og hver dag skulle ta stilling til mange enkelt-spørsmål, driver jeg i dag en veldig liten organsiasjon som arbeider med noen virkelig store spørsmål, smiler hun. Hun sikter til sitt eget enmannsforetak som for tiden er beskjeftiget med en bok bestilt av Norske PEN. Den skal ta opp arven etter Rushdie-kampanjen og trekke linjer i debatten om ytringsfrihet og religion, via karikaturstrid til dagens FN-debatter om beskyttelse av religioner.

– Ytringsfriheten skal gi et vern for det enkelte menneske og grupper av mennesker, ikke institusjoner, religioner eller andre sett av ideer. I arbeidet med denne boken ser jeg hvordan det ikke er den enkeltes religiøse tro som skaper konflikter, men politiske aktører som driver frem sine saker med religiøse virkemidler og på den måten får makt over andre mennesker, sier hun lavmælt.

Boken skal være ferdig skrevet i løpet av høsten, og er planlagt utgitt neste vinter. Ann-Magrit er dermed i ferd med å bevege seg inn i faglitterære kretser, der presset på opphavsrett slett ikke er mindre enn i mediene.

– Min erfaring er at mange brukere er lite bevisste når det gjelder beskyttelse av åndsverk, men at de avtalene Kopinor har i dag faktisk fungerer godt og genererer nye verdier. Nå står vi overfor  nye utfordringer, fordi åndsverkene som skapes er så lett tilgjengelige. Jeg engasjerte meg som tillitsvalgt tidlig i karrieren, og var aktiv i redaksjonsklubben i Dagbladet da avisen gikk på nett. 

Da sto vi overfor  spørsmålet om opphavsrettsbeskyttet stoff automatisk kunne overføres fra papiravisen, når en eier etablerte flere plattformer for publisering. Vi fikk til en avtale om dette, og det arbeidet startet på mange måter mitt engasjement for opphavsretten, forteller hun.

Kommunikasjon

Hun ser på det som en stor utfordring å kommunisere kunnskap om opphavsrett i den digitale virkeligheten vi lever i og vil gjerne ha skolene med på laget.

– Jeg tenker at prosjekter som "Den kulturelle skolesekken" kan være et sted der spørsmål om opphavsrett kan få en naturlig plass i skolen, sier Ann-Magrit.

Hun ser for seg Kopinor-twitring og YouTube-filmer som mulige kommunikasjonskanaler for å nå ut med det gode budskap.

– Kommunikasjon skjer på mange nivåer. Vi må bruke de arenaene som skaper diskusjoner, som er søkbare og som har lett forståelige problemstillinger. Kampanjen "Dele, ikke stjele" var et forsøk på å formidle til den oppvoksende slekt at det finnes en skapende kraft bak det som de i dag opplever at de kan laste fritt ned fra nettet. Det budskapet er mulig å forstå, og vi skal prøve å ta i bruk mange kanaler for å kunne formidle denne kunnskapen, sier hun.

Hun verdsetter også det arbeidet Kopinor er i gang med mot høyskoler og universitet for å sikre rettighetshaverne når det lages digitale kompendier. I dag er skoleverket den største vederlagsbetaleren til Kopinor, og det er laget gode løsninger for å kunne ivareta opphavsretten i den praktiske skolehverdagen.

– Dette må vi videreføre i en digital virkelighet, og Kopinor har vært dyktig til å følge med på utviklingen, mener Austenå.

Konsensus

– Hva kan du tilføre en stor og mangfoldig organsiasjon som Kopinor?

– Kopinor drives etter konsensus-prinsippet – at alle involverte skal være enige i de avtaler som gjøres. Jeg har erfaring med  å jobbe for å finne gode kompromisser og forsøker å være lydhør for andres synspunkter. Min bakgrunn har gitt meg god  innsikt i hvordan opphavsretten blir utfordret. 

Jeg har  satt meg inn i den strategiplanen som ble lagt i 2005, da Kopinor var 25 år. Jeg mener det er naturlig at styret ved 30-årsmarkeringen tar en ny gjennomgang av de strategiske utfordringene Kopinor står overfor og justerer videre mål og strategier i tråd med hva som er oppnådd og hvilke nye problemstillinger medlemsorganisasjonene ønsker å vektlegge. Min jobb vil bli å lede de strategiske diskusjonene i styret og legge opp til gode forankrings- og beslutningsprosesser. Kopinor trenger ingen revolusjon, men et styre som evner både å tenke nytt, trekke de lange linjer og virke samlende i prosessen. Jeg gleder meg til å jobbe meg bedre inn i bredden av Kopinors avtaleområder – selv om det kan være  relativt komplekse saker...

– Dette høres ganske tørt ut?

– Kanskje det? Men jeg som har sett hvor mye utvikling og nyskapning vederlagsmidlene genererer, når de blir fordelt via stipender og utbetalinger, tenker ikke slik. Dette er et viktig kulturpolitisk arbeid. Vi trenger en organisasjon som er effektiv, fornuftig og rettferdig, og som oppfattes slik av både brukere, myndigheter og rettighetshavere. Og selv om jeg er rolig, er jeg absolutt ikke utydelig, avslutter Ann-Magrit Austenå.