Kultur som råvare

– I interessekonflikten mellom distributørene og kulturskaperne plasserer Digitutvalget seg klart på distributørenes side. Dette skriver Kopinors administrerende direktør Yngve Slettholm i et innlegg i Dagens Næringsliv 26. januar.

Her følger hele innlegget:

Kultur som råvare

Siden århundreskiftet har teknologigiganter som Google, Apple og Amazon vært på offensiven. I den nye nettøkonomien er slike selskaper, som bygger sin virksomhet på andres åndsverk, vinnerne. Skaperne av kultur presses i den nye digitale verdiskapingen.

Yngve Slettholm-1
Yngve Slettholm | © Finn Ståle Felberg
Digitutvalgets innstilling leverte i januar utredningen «Hindre for digital verdiskaping» (NOU 2013:2). På oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet har utvalget lett etter slike hindre, og de mener å ha funnet overraskende mange hos opphavsmennene og deres rettigheter.

I interessekonflikten mellom distributørene og kulturskaperne plasserer Digitutvalget seg klart på distributørenes side. Etter å ha fastslått at tjenestene rundt innholdet ofte er viktigere enn selve innholdet for å avgjøre en tjenestes suksess, kommer de med følgende beskrivelse av kulturelle uttrykk:

Volum er etter Digitutvalgets oppfatning en forutsetning for å lykkes, og innhold er i denne forstand et generisk produkt. I utvalgets diskusjoner har ikke verdiskaping gjennom eksempelvis flere utgivelser, eller et verks adgang til nye markeder vært et hovedanliggende. Det er tjenestene rundt innholdet som er det sentrale. Det er her de store fremtidige økonomiske og samfunnsmessige verdiene skapes.

Når jeg leser et offentlig oppnevnt utvalg beskrive kultur som et «generisk produkt», går tankene til en internasjonal konferanse jeg var med på i år 2000. Forfatteren José Saramago, nobelprisvinner i litteratur, sa med klar stemme fra talerstolen: «I am an artist, not a content provider».

Kulturskapere ønsker å få sine verk brukt – og de ønsker å få betalt slik at de kan fortsette sin skapende virksomhet. Samfunnet ønsker dette, og har lagt til rette for det gjennom opphavsrettslovgivning og ulike former for rettighetsforvaltning. Men fortsatt er det altså opphavsmannen som bestemmer. Det er den enkelte kunstner som skaper verket.

Dette, sier Digitutvalget, kan innebære at utviklingen av digitale tjenester hemmes:

Med dette menes at utviklere eller innovatører i møtet med inneværende rettighetsregimer og forvaltningssystemer ikke har de nødvendige ressurser til å klarere innholdet, og dermed gir opp ideen. Mindre virksomheter hindres fra å utvikle tjenester fordi de aldri får tilgang til innholdet de skulle ha bygget tjenesten over.

I rene ord: Rettighetene – råvarene – er for dyre.

Næringer som baserer seg på opphavsrett utgjør mellom 4 og 6 prosent av bruttonasjonalproduktet i de industriland hvor dette er beregnet, større enn mange tradisjonelle næringer. Nå ser det ut til at distributørene ikke vil betale prisen.

Kanskje spørsmålet bør stilles motsatt: Er digitale tjenester blitt hindre for opphavsrettslig verdiskaping?

Yngve Slettholm
Adm. direktør i Kopinor