Bernkonvensjonen - Forord

Den internasjonale beskyttelse av opphavsrettigheter bygger på to verdensomspennende konvensjoner: Bernkonvensjonen og Verdenskonvensjonen om opphavsrett.

Bernkonvensjonen er både den eldste og den mest omfattende av de to. Konvensjonen har nylig fått enda større vekt. I 1989 sluttet U.S.A. seg til konvensjonen, og Sovjetunionen kunngjorde at den om kort tid vil gjøre det samme. I alt er nå 84 land tilsluttet Bernkonvensjonen.

Det første initiativ ble tatt av den uavhengige organisasjonen Association littéraire internationale i 1882. Det første utkastet ble utformet i Bern i 1883, med den sveitsiske regjering som vertskap. Det var da også Sveits som inviterte regjeringer "i alle siviliserte land" til den første av tre diplomatiske konferanser i 1884. Norge var representert på denne konferansen og den neste ved F. Baetzmann, som også var vise-president i Association littéraire internationale. I 1886 vedtok den tredje konferansen den første konvensjonsteksten. Alle de tre konferansene fant sted i Bern.

Norge sluttet seg til konvensjonen av 1886 og til de revisjoner som fant sted i 1896, 1908, 1914, 1928, 1948, og delvis til revisjonen av 1971.

I denne oversettelsen er kun gjengitt den materielle del av konvensjonen, Art. 1 - (20) 21. Den administrative delen, Art. 22 (21) - 38, befatter seg med organisering og finansiering av Bernunionen, regler for tiltredelse til og revisjon av konvensjonen osv., og har mindre interesse i denne sammenheng. Det bør imidlertid nevnes at konvensjonen og Bernunionen administreres av World Intellectual Property Organization (WIPO) som holder til i Geneve.

I dag er situasjonen at Norge har sluttet seg til den materielle delen av konvensjonen av 1948 (Brusselteksten) og den administrative delen av konvensjonen av 1971 (Paristeksten). Opphavsrettsutvalget, under ledelse av høyesterettsdommer Vera Holmøy, har foreslått at Norge slutter seg til Paristekstens Art. 1 - 21 (NOU 1988: 22), et forslag som Stortinget snart skal ta stilling til.

Paristeksten av 1971 finner en i første del av denne oversettelsen, og Brusselteksten av 1948 i annen del.

Bernkonvensjonen er både omstridt og kritisert. Den har imidlertid vist seg å representere et viktig vern for dem som er engasjert i skapende virksomhet. Den synes også å kunne møte de utfordringer som den teknologiske utviklingen representerer.

Kopinor forvalter rettigheter på fotokopieringens område. En ikke ubetydelig del av de vederlag Kopinor krever inn er vederlag for kopiering av verk skapt av utenlandske opphavspersoner.

Bernkonvensjonen - og ikke minst dens prinsipp om "nasjonal behandling" - danner en basis for norsk lovgivning og dermed også for Kopinors virksomhet. Konvensjonen stiller minimumskrav til hvordan utenlandske opphavspersoners rettigheter skal behandles og ivaretas i Norge. (Konvensjonen forhindrer ikke en stat i å behandle sine egne opphavspersoner dårligere enn minimumskravene.)

Den praktiske konsekvens er stort sett lik behandling av norske og utenlandske rettighetshavere. Dermed er konvensjonen av betydning også for norske borgere, ikke minst som bakgrunn for lovgivning på området.

Det er med glede at Kopinor i anledning 10-årsjubiléet kan presentere Brusselteksten i ny oversettelse, og den første sammenstilte norske oversettelsen av Paristeksten og tillegget om utviklingslandene.

Vi retter en varm takk til advokat Astri M. Lund for det store arbeidet hun har utført, og til professor Birger Stuevold Lassen for den verdifulle bistand han har ytet.

Oslo, februar 1990
John-Willy Rudolph,
Adm. dir. i Kopinor

Oversetterens forord

Det foreligger en fullstendig og offisiell oversettelse av Bernkonvensjonens Brusseltekst, som Norge har tiltrådt med virkning fra 28. januar 1963. Pariskonvensjonens materielle del, med unntak av Tillegget vedrørende utviklingsland, er imidlertid ennå ikke tiltrådt av Norge, og det foreligger ikke en samlet oversettelse av denne fra det offentliges side. De foreliggende oversettelser er noe merket av at det ikke har vært tatt tilstrekkelig hensyn til innholdet av opphavsrettslige begreper som benyttes internasjonalt, og den norske opphavsrettslige terminologi. Dette har gjort det vanskelig å benytte dem som rettskilde, noe som også er en vesentlig grunn til at nærværende oversettelse ble satt igang.

Om forespørselen også kan ha hatt sin bakgrunn i et ønske om en mer lettlest norsk oversettelse, er jeg redd at dette ønsket i mindre grad er blitt oppfylt ved mitt arbeide. Den innsats som er nødvendig for en slik omskrivning er så omfattende - i alle fall for mitt vedkommende - at den ligger utenfor den aktuelle rammen for arbeidet. En omskrivning ville også ha fratatt resultatet en vesentlig del av dets verdi; nemlig å gi en rimelig presis gjengivelse av konvensjonen som den rettskilde den er.

For at så skal skje må oversettelsen legges så nær opp til originalteksten som mulig. Like fullt bør en jurist ikke bruke oversettelsen alene, men sammen med originalteksten. Dette er tatt hensyn til i denne publikasjonen ved at også de franske originaltekstene er tatt inn.

Oversettelsen bærer unektelig preg av det franske utgangspunktet, særlig hva gjelder syntaksen. Brusselteksten foreligger i originaltekst bare på fransk. Mange av bestemmelsene i denne er tatt inn uendret eller med svært små endringer i Paristeksten, som også foreligger i engelsk originaltekst. Paristeksten, som er identisk med den tekst som ble vedtatt på Stockholm-konferansen i 1967, ble likeledes utformet på fransk, men oversatt under marsjen og vedtatt av konferansen som en likeverdig tekst. Tillegget som ble laget i Paris i 1971 ble derimot utformet på engelsk og oversatt til fransk. Fransk og engelsk språkføring er så forskjellig at det ikke ville være riktig å veksle mellom disse to språk som utgangspunkt for en oversettelse. I alle fall gjelder det når man, som jeg, har resignert overfor den oppgave det er å gjøre en omskrivning til norsk. Etter dette er den franske teksten lagt til grunn i sin helhet ved oversettelsen også av Paristeksten med Tillegget.

Likevel har jeg ved oversettelsen av sistnevnte selvfølgelig brukt den engelske tekst som et hjelpemiddel under oversettelsesarbeidet. Ellers har jeg hentet hjelp i følgende kilder:

• Den offisielle norske oversettelsen av Brusselteksten (se Ot. prp. nr. 26 (1959-60) bilag 1 (side 123 ff.) eller Norges Overenskomster 1963 (side 4 ff.)),
• Den offisielle svenske oversettelsen av Brusselteksten (gjengitt i Auktorrättkommitéens innstilling SOU 1956:25 (side 507 ff.),
• Dansk oversettelse av Paristeksten med Tillegg gjengitt i W. Weincke "Ophavsret" (København 1976) (side 204 ff.), (kilden for oversettelsen er ikke angitt),
• Rapport til Det Kgl. Utenriksdepartement fra Den norske delegasjonen om "Diplomatisk konferanse i Stockholm 11. juni - 14. juli 1967 vedrørende revisjon av Bernkonvensjonen til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk og Pariskonvensjonen til beskyttelse av den industrielle eiendomsrett",
• Ot.prp. nr. 35 (1973 - 74),
• OMPI (WIPO) "Projet de Guide de la Convention de Berne" (Paristeksten) og
• Rapporter fra de diplomatiske konferanser i Brussel, Stockholm og Paris slik de er gjengitt i et jubileumsskrift utgitt av WIPO "The Berne Convention for the Protection of Literary and Artistic Works from 1886 to 1986".

Her i forordet skal omtales enkelte ord og uttrykk som under arbeidet har skapt særlige problemer med hensyn til å lage en oversettelse som gjengir begrepene korrekt.

"Oeuvres publiées", jfr. Brusseltekstens artikkel 4 (4) og Paristekstens artikkel 3 (3), er blitt oversatt med "publiserte verk". Å benytte "utgitt", som er definert i åndsverklovens § 8 annet ledd på slik måte at det antas å stemme med nevnte begrep i Paristeksten, er beheftet med en del usikkerheter. Både Brussel- og Paristeksten definerer begrepet ved hjelp blant annet av uttrykket "les ouevres éditées". I Brusselteksten synes samtykke fra opphavsmannen å være omfattet av dette begrep, slik at det må forstås som "utgitte verk". I Paristeksten har man derimot presisert kravet til samtykke i tillegg, slik at "les ouevres éditées" må forstås som verk som er utkommet. Det blir da nødvendig å fastholde verbet "publisere" som oversettelse for "publier". Uttrykket "publication" er oversatt med "publisering" der hvor det er tale om handlinger, og "publikasjon" der det er tale om en gjenstand, altså tidsskriftet, avisen eller lignende.

"Reproduction" er, avhengig av sammenhengen, oversatt med "eksemplarfremstilling", "reproduksjon" eller "gjengivelse". Selv om "eksemplarfremstilling" og "reproduksjon" dekker det samme, vil ordene alt etter sammenhengen ha en noe ulik valør. Jeg har således vekslet mellom dem og eksempelvis valgt "reproduksjon" som oversettelse av "reproduction" i Paristekstens artikkel 9, som er den sentrale bestemmelsen som regulerer eksemplarfremstilling. I andre sammenhenger omfatter "reproduction" også gjengivelse som skjer uavhengig av om det samtidig skjer en eksemplarfremstilling. Forskjellen illustreres godt ved artikkel 10 bis i Paristeksten.

Begrepene "radiodiffusion/l'oeuvre radiodiffusée" har voldt stort hodebry ved oversettelsen. I artikkel 11 bis (1) menes med "radiodiffusion" utsendelser til almenheten ved hjelp av radiobølger, hva enten det er tale om lyd, tekst eller bilder, mens annen trådløs overføring sidestilles med dette. I kringkastingsloven av 1980 § 1 omfatter begrepet "kringkasting" både sending gjennom tråd og sending gjennom eter. Om begrepet "kringkasting" i åndsverkloven er brukt entydig og har samme omfang eller bare omfatter etersending er uklart. En ytterligere komplikasjon er at etter vanlig norsk språkbruk betegner "radio" lydradio i motsetning til fjernsyn. Som fellesbetegnelse benyttes "kring kasting". Jeg har etter dette i artikkel 11 bis oversatt "radiodiffusion" med "radioutsendelse" og "l'oeuvre radiodiffusée" med "radiosendte verk".

I andre av konvensjonens bestemmelser kan det virke som om man ved valget av ordet "radiodiffusion" ikke har vært bevisst om det er tale om utsendelse ved radiobølger eller også annen trådløs overføring, og heller ikke om fjernsyn er omfattet. Enkelte steder er det åpenbart at "radiodiffusion" omfatter også fjernsyn, mens det andre steder ikke er så klart, men vel må være den rimeligste tolkning. I den engelske utgaven av Paristeksten brukes konsekvent "broadcasting". P.g.a. problemet med at "radio" identifiseres med lydradio, har jeg derfor stort sett valgt å bruke "kringkasting". I flere bestemmelser er overføring gjennom tråd uttrykkelig nevnt ved siden av utsendelse ved hjelp av radiobølger, slik at uttrykket "kringkasting" i så henseende er uproblematisk. For uttrykket "organisme de radiodiffusion", har jeg under tvil valgt å bruke "kringkastingsforetak", idet jeg legger til grunn at dette ord iallfall i alminnelig språkbruk er reservert for foretak som (også) sender ved hjelp av radiobølger. Et uttrykk som "radio- og fjernsynsforetak" eller lignende vil antagelig ut fra norsk språkbruk heller være mer upresist i forhold til teknologien.

Jeg har valgt å oversette "architecture" med "byggekunst" heller enn "bygningskunst", da førstnevnte ord bedre dekker også andre byggverk enn bygninger, som f.eks. broer m.v.

For henvisninger innenfor teksten har jeg lagt meg så nær opp til den franske originalen som mulig i stedet for å tillempe meg norsk skikk. Hver artikkel er etter dette bygget opp av avsnitt som er nummerert med arabiske tall og underavsnitt, som er gitt litra (a), (b) osv., og som igjen kan inneholde særskilte punkter nummerert med små romertall.

Oslo, den 21.2.1990,
Astri M. Lund