Kulturens gratispassasjerer

Boka Free Ride skildrer utviklingen i de forskjellige kultursektorene. På ulike vis har musikk, nyhetsmedier, film og fjernsyn fått sine rammebetingelser stilt på hodet. Store og små teknologiselskaper, med Google som den aller viktigste, tjener penger på formidling av innhold, mens stadig mindre av verdistrømmen går tilbake til skaperne av kulturen, ifølge Robert Levine.

– Du skriver om hvordan Internett ødelegger kulturøkonomien. Hvem har skylden for dette? Myndigheter, pirater, medieselskapene selv – eller kanskje Internett? 

 – Her kan vi dele ut skyld til mange. Eneste som går fri er teknologien. Som all annen teknologi kan Internett brukes både positivt og negativt. Noen sider av det har vært veldig bra for kunstnere, og jeg vil ikke forandre på det. Jeg har særlig konsentrert meg om parasittvirksomhetene – ”gratispassasjerene” for å bruke et økonomisk uttrykk – som utnytter verdier som er skapt av andre uten å tilby noe til gjengjeld.

Parasitter

La oss ta Google. Søkemotoren tilfører stor verdi, men hva med Google News, som selger reklameplass til nyhetsstoff uten å betale kompensasjon? Det er noe helt annet. Til en viss grad er dette en mangel i lovgivningen, idet opphavsmenns rettigheter ikke har blitt beskyttet tilstrekkelig. 

Nå mener jeg at opphavsretten varer for lenge og omfatter for mye, men det er en annen historie. Jeg er ikke så opptatt av hvem som eier min bok i 2050, men jeg lurer på hvorfor den blir ulovlig distribuert i dag. Ingen er uenige i at det er ulovlig. Det vi ikke har klart, er å håndheve de eksisterende lovene. Det har i stedet gjort det mulig å utvikle forretningsmodeller basert på parasittvirksomhet – for eksempel nettsteder som tilbyr nye bøker og som overlater til forfatteren å kreve at bøkene skal fjernes. Dette har igjen gjort det vanskeligere å få gjennomslag for mer bærekraftige forretningsmodeller. 

Men som sagt, ingen er uskyldige. De store plateselskapene har gjort mange dårlige valg. De kunne ha laget en iTunes-lignende tjeneste og gjort mer for å selge innhold slik forbrukerne ønsket det. Og det var dumt å saksøke vanlige forbrukere. Likevel, der vi er i dag, er det Pirate Bay, ikke Universal Music, som er hovedproblemet for selskaper som Spotify. 

– I innledningen til boka skriver du at det er på tide å stille spørsmålet om kulturindustrien slik vi kjenner den kan overleve den digitale tidsalder. Kan den det?

– Det håper jeg! Men for å presisere: Kulturen vil definitivt overleve. Det vil også en del av kulturindustrien. Pirate Bay er jo en del av denne – de tjener penger på kultur, selv om de ikke betaler opphavsmennene. Det åpne spørsmålet er om vi fortsatt vil kunne betale profesjonelle opphavsmenn og utøvere, som forfattere, musikere og regissører. Vi vil naturligvis ha amatørvirksomhet, noe som er bra. Men profesjonell virksomhet har en verdi, om ikke annet fordi det gir tid til å skape. Min egen bok er et eksempel: Det at jeg kunne arbeide med den på heltid, gjorde at jeg kunne drive grundig journalistisk virksomhet.

Gammeldagse

– Teknologiselskaper og tilhengere av fri deling er pressens yndlinger, mens rettighetshavere, medieindustrien og opphavsrettsorganisasjoner ofte blir ansett som gammeldagse og anklaget for ikke å følge med i timen. Kan dette bildet endre seg?

 – Det har allerede endret seg. I USA har pressens oppfatninger endret seg i takt med at avisene selv har fått de samme problemene. Det er synd at det var det som måtte til, men det har endret omtalen. I Europa har de største teknologiselskapene Facebook og Google havnet i rettslige tvister, og det vil kunne skje i USA også. 

Jeg hører nå folk si ”Jeg syntes det var greit å laste ned filer, men begynte å få dårlig samvittighet” eller ”Jeg er gått lei av den informasjon-må-være-fri-retorikken”.  Jeg tror også at folk har begynt å gjennomskue enkelte Internett-guruer og innse at teknologiselskaper kan være like grådige som plateselskaper. 

Og la oss se det i øynene: Noen små teknologiselskaper har en børsverdi som peker rett mot en ny boble. Teknologi er viktig, men medias opphaussing av enkelte bransjer går i bølger. 

– ”Den amerikanske kongressen skapte YouTube”, skriver du. Kan du forklare dette litt nærmere?

Skadesløse

–  Det er en spissformulering, som likevel rommer mye sannhet. Da Digital Millennium Copyright Act (DMCA) ble vedtatt i 1990-årene, innførte man en ordning, kalt ”safe harbour”, eller trygg havn. Internettleverandører og nettselskaper ble holdt skadesløse for opphavsrettsbeskyttet innhold som var lagt inn av brukerne. I stedet kunne rettighetshaverne kreve at slikt innhold ble fjernet.

Som en modell virker dette fornuftig. Problemet er hvordan ordningen er blitt praktisert. Det har gitt selskaper som YouTube muligheten til å si til rettighetshaverne: ”Nå har våre brukere lastet opp alt deres innhold – send oss en endeløs strøm med krav om fjerning, eller gi oss rettighetene for mindre enn det de er verdt.”

Nå har YouTube begynt å filtrere innholdet. Det er ikke perfekt, men virker ganske bra. Det gjorde de imidlertid først etter at de ble møtt med søksmål. Hvis man ser tilbake på debatten i 1990-årene, er det uansett ikke mye som tyder på at Kongressen tenkte på disse konsekvensene. Og jeg mener at den ekstreme lovtolkningen til teknologiselskapene snur opp ned på flere hundre års opphavsrettslovgivning.

– Mange vil si at medie- og underholdningsbransjen har seg selv å takke, og at de ikke har tilpasset seg forbrukernes nye behov. Hvordan kan kultursektoren selv bli en del av løsningen?

– Alle som driver forretning, må bestrebe seg på å oppfylle forbrukernes ønsker, og underholdningsbransjen har ikke vært aktiv nok til dette. På den annen side: Hvis forbrukerne ønsker alt gratis, hele tiden, overalt, i alle formater, og uten reklame, kan de ikke få det. Det blir det ikke noen forretning av. Videre ser vi at reklame nå blir stadig mindre og mindre verdt, og det vil ikke kunne finansiere godt innhold, verken på Internett eller etter hvert på TV.

Hva er så løsningen? Jeg har ikke alle svarene, men lovlig handel må bli mye, mye enklere. Jeg vil ha muligheten til å kjøpe tilgang på en film på TV samme dag som den har kinopremiere. Men da må også forbrukerne forstå at de må betale for innhold, og at de må betale en ekstrapris i noen tilfeller, for spesielle anledninger.

Lisensordning

– Du har også skissert en løsning der brukerne betaler en fast lisens for sin mediebruk over nettet. Er dette i det hele tatt mulig, og hva vil det kunne dekke? Et Spotify-abonnement koster i dag 10 euro i måneden, hvor mye mer er en forbruker villig til å betale for filmer, bøker og aviser?

– Jeg tror noen lisenser kan fungere i noen sammenhenger. Det er en interessant løsning for musikk og journalistikk, men vil ikke fungere for filmer. Forbrukernes betalingsvilje må stå i forhold til verdien av det de bruker. For meg vil 10 euro i måneden for musikk være et kjempetilbud. Og jeg tror mange er villige til å betale. I USA koster kabelfjernsyn i gjennomsnitt 75 dollar i måneden, og flere betaler for dette enn for bredbånd!

Vi vet altså at folk vil betale. Oppgaven er å gjøre det vanskeligere å bryte opphavsretten og enklere å kjøpe.

Det verste ville imidlertid være om politikerne innførte en kulturavgift på 10 euro, for å nevne et tall, som skulle dekke alt. Teknologiselskapene ville elske det, men det ville bli en katastrofe for innholdsprodusentene.

– Kollektive forvaltningsorganisasjoner som Kopinor – på hvilken måte kan de være en del av løsningen?

– Etter min oppfatning er de svært viktige. Historisk sett har de støttet opp om opphavsmenn bedre enn det medieindustrien har gjort. Noen av disse organisasjonene trenger endringer, men det viktigste er at de fleste er drevet av opphavsmennene selv eller deres valgte representanter. Google kan snakke nedsettende om plateselskapene. Det er ikke like lett å fornærme rettighetshavernes organisasjoner, fordi de i sin natur er interesseorganisasjoner.

De kjemper for opphavsmennenes interesser. Ikke perfekt, men ganske bra. Teknologiselskapene kjemper bare for seg selv.

• Intervjuet har også vært publisert i Kopinornytt 1/2012.