En lov for læring – 300 år etter
Nye lovtekster har sjelden særlig poetiske navn. De mangler også høystemte forord, og som oftest er nok dette det greieste for juristenes og byråkratenes daglige arbeid.
Likevel, når jeg nå har lyst til å se nærmere på en 300-års-jubilant, er det tittelen og innledningen som er spesielt fascinerende.
I april 1710 trådte det som senere er blitt kalt verdens første åndsverklov i kraft. Det internasjonale opphavsrettssystem vi har i dag kan føre sin historie tilbake til denne loven, kalt the Statute of Anne (etter Englands dronning Anne).
Lovens fullstendige tittel er
An Act for the Encouragement of Learning, by vesting the Copies of Printed Books in the Authors or purchasers of such Copies, during the Times therein mentioned .
”The encouragement of learning” – loven skulle altså bidra til befolkningens allmenndannelse. I forordet er det beskrevet hvordan opphavsretten skulle bidra til læring, nemlig gjennom ”the encouragement of learned men to compose and write useful books.”
I lover og konvensjoner står opphavsretten sterkt i dag, og bestemmelsene er blitt betydelig utviklet siden dronning Annes dager. Likevel kan det være interessant å minne om hva som faktisk var opphavsrettens begrunnelse.
Kultur og kunnskap
Åndsverkloven er vår klart viktigste kulturlov. Den gir kunstneren rettigheter til det han eller hun har skapt. Ikke minst de økonomiske rettighetene er avgjørende for å legge grunnlag for at nye verk kan bli til.
Med et blikk tilbake på dronning Anne kan vi imidlertid også kalle åndsverkloven en læringslov – eller en dannelseslov. Forfattere og andre opphavsmenn skaper ikke sine verk bare for seg selv. Fremskritt på alle samfunnets områder er utenkelig uten et fritt åndsliv. Det litterære kretsløpet, der alle ledd bidrar og der forfattere gjøres i stand til å skrive og utgi nye publikasjoner, er også nødvendig for å formidle og videreutvikle kunnskap.
Med balanserte bestemmelser som legger til rette for fleksibel forvaltning, sikrer åndsverklovgivningen både kultur og kunnskap. Til samfunnets beste, i dag som for 300 år siden.
Stensilmaskinen
Når man i voksen alder ser tilbake på den tiden man var i utdanning, er det ikke tvil om at gode lærere er helt avgjørende. Selv husker jeg med glede mine syv år med fru Helvig som myndig klasseforstander på 1960-tallet. Men selv ikke hun hadde kunnet tilføre sin store klasse kunnskaper og dannelse for livet uten lærebøker og annet undervisningsmateriell. Trengtes det supplerende stoff, måtte hun lage det selv – med stensilmaskinen som viktigste arbeidsredskap.
Det er rart hvordan barndommens lukter sitter i bevisstheten og kan skape nostalgiske minner når de dukker opp igjen. Blant klasserommets dufter var blyantspissavfall, krittstøv, gjenglemte gymsokker – og rykende ferske stensiler, vakkert håndskrevet av fru Helvig.
De fleste av disse luktene er i dag borte, blant annet som følge av at andre redskaper og ny teknologi har overtatt. Etter spritduplikatoren kom fotokopieringsmaskinen på 1970-tallet. ”De lærde menn” som hadde frembrakt datidens lærebøker innså raskt at den nye teknologien krevde nye metoder for at deres økonomiske rettigheter skulle kunne ivaretas. Det førte fram til stiftelsen av Kopifag i april 1980, som senere ble til Kopinor. Ved 300-årsjubileet for opphavsretten markerer altså Kopinor samtidig sine første 30 år.
Kretsløp
Kopinor bidrar til det kulturelle, læringsmessige og økonomiske kretsløpet ved å forvalte rettigheter og tilbakeføre vederlag til blant annet fagbokforfattere og lærebokforlag. Samtidig sørger vi for å gjøre innhold enkelt og lovlig tilgjengelig. Takket være Kopinoravtalene kan skoleelever, lærere og studenter kopiere lovlig fra utgitte åndsverk.
Og når fru Helvigs etterfølgere nå har tatt i bruk digitale læremidler og supplerende innhold på læringsplattformer, har Kopinoravtalene fulgt med i timen. Når fotokopieringsmaskinene etter hvert avløses – eller i alle fall suppleres – av ny teknologi, er digital bruk inkludert i avtalene.
Siden starten i 1980 har vi utbetalt tre milliarder kroner til opphavsmenn og utgivere, hvorav 80 prosent til norske rettighetshavere. Dette er vederlagsmidler som er hentet inn fra brukerne i medhold av opphavsretten, og som føres tilbake til dem som har skapt og utgitt verkene.
Slik at lærde menn og kvinner – i dag som på 1700-tallet – skal kunne skrive nyttige bøker. Og ikke bare bøker, men hele spekteret av læremidler og kunstneriske ytringsformer.
Systemet fungerer, og grunnsteinen ble lagt for 300 år siden.
