Skolekopiering gjennom 35 år

Utsnitt av plakat utsendt til skolene i 2003.
Utsnitt av plakat utsendt til skolene i 2003.

I 1980 ble den første skolekopieringsavtalen inngått. Denne hjørnesteinen i forholdet mellom rettighetshavere og utdannings-Norge hviler på en 35 års historie av samarbeid, selv om det ved et par anledninger har holdt hardt.

I løpet av 1970-årene dukket kopimaskinene opp. Først i næringslivet og forvaltningen, der de forenklet kontorhverdagen. Deretter i skolene, der teknologien ble en måte å få framstilt ekstra læremidler og tilleggsstoff til undervisningen.

Det sto tidlig klart at kopiering fra bøker, aviser og tidsskrifter ikke kunne skje ukontrollert. En massiv utnyttelse av stoff utenom det tradisjonelle bokmarkedet var et brudd på opphavsretten. Samtidig ga kopimaskinene muligheter for å lage tilleggsstoff og tilpasse innholdet til målgruppene på en helt ny måte. Hvordan kunne disse hensynene forenes?

Allerede i 1980 samlet organisasjoner av forfattere, forleggere og andre rettighetshavere seg i organisasjonen Kopifag, som etterhvert skulle få navnet Kopinor.

I stedet for å forfølge brukerne var strategien klar: Rettighetshaverne kunne gi tillatelse til kopiering, innenfor visse rammer og mot betaling. Dette skjedde ved at Kopinor inngikk avtaler med brukerne. Slik kunne man balansere hensynene til brukerne på den ene siden og forlag og forfattere på den andre. Hovedregelen ble at kopiering ikke skulle skje til erstatning for kjøp av bøker, men som tillegg.

Den midlertidige loven om fotokopiering, som ble vedtatt i 1979, innførte prinsippet om avtalelisens på skolekopieringsområdet. Avtalelisens vil si at når en avtale er inngått med en representativ organisasjon av opphavsmenn, utvides avtalen til også å gjelde uorganiserte rettighetshavere. På denne måten behøver ikke skolene å forholde seg til flere rettighetshavere. En avtale med Kopinor er tilstrekkelig.

På sin side forplikter Kopinor – og medlemsorganisasjonene – seg til å likebehandle medlemmer og ikke-medlemmer når vederlagsmidlene skal fordeles.

Avtale

Alt lå til rette for avtaleveien, og den første avtalen om fotokopiering i skoleverket ble inngått mellom Kopifag og Kirke- og undervisningsdepartementet i 1980. Fra 1985 ble dette erstattet av et system der staten frikjøpte en del av kopieringen, mens skoleeierne (kommunene og fylkeskommunene) betalte det overskytende, basert på registrering av kopimaskinenes telleverk.

Etter dette ble telleverksavlesning, registrering og rapportering i lang tid en vesentlig del av forholdet mellom Kopinor og skolene. En forenkling kom ikke i stand før dagens avtalesystem ble etablert i 2000. Staten hadde da sagt opp sin del av avtaleverket overlot ansvaret helt til skoleeierne selv.

Siden 2000 har KS og Kopinor fremforhandlet mønsteravtaler, og den enkelte kommune eller fylkeskommune har inngått avtale med Kopinor på grunnlag av denne. Avtalen har omfattet både skoler, musikk- og kulturskoler og den øvrige driften i kommunene.

Konflikter

Skolekopieringsavtalen har stor betydning både for Kopinor og skolene. Fra begge sider har det blitt lagt stor vekt på at avtalen må være balansert og til fordel for begge parter. Ved to anledninger har imidlertid den gode viljen ikke vært nok, og Kopinor og skolene har havnet i konflikt.

Kopiering kan i utgangspunktet ikke skje uten etter avtale. Når partene ikke kommer fram til en slik avtale, må følgelig all kopiering opphøre. Dette skjedde i 1984 og i 2006. Etter den første konflikten ble avtalestrukturen lagt om, slik at vederlaget delvis ble betalt av Staten og delvis av skoleeierne. Konflikten i 2006 gjaldt nivået på vederlaget og prinsipper for bruk av innhold fra Internett. Denne gangen ble saken til slutt oversendt Vederlagsnemnda til avgjørelse.

Digitalt

I 2005 ble åndsverkloven endret slik at Kopinor også kunne inngå avtaler om digital kopiering med avtalelisensvirkning. I skolene var den digitale overgangen allerede i gang, og i 2008 ble avtalen mellom KS og Kopinor supplert med en egen protokoll om digital kopiering.

Avtalen var med ett betydelig utvidet. I tillegg til fotokopiering og utskrifter til papir, som allerede var tillatt, kunne skolene nå:

  • skanne inn trykt materiale
  • lagre digitalt materiale (for eksempel hentet fra Internett)
  • tilgjengeliggjøre materiale i den enkelte skoles læringsplattform
  • sende e-post med materiale til ansatte, elever, foresatte o.l.

I 2011 ble KS og Kopinor enige om en samlet avtale om fotokopiering og digital kopiering, og det ble for første gang avtalt et vederlag spesielt for den digitale kopieringen. Når partene igjen forhandler om en ny avtaleperiode, er det de samme prinsippene som ligger til grunn.

Brukere

Kopinoravtalene sikrer enkel tilgang til kunnskap og kultur, gjennom rett til å kopiere fra opphavsrettslig beskyttet materiale. Avtalene dekker i dag bl.a. hele utdanningssektoren, all offentlig forvaltning, menigheter og kirkesamfunn, samt en rekke organisasjoner og...